Tidløs og aktuell Ibsen

INGEN SANNHETSFLUKT: Publikum får ikke, i likhet med karakterene, lov til å bedrive noen sannhetsflukt. Her ser vi Gjertrud Jynge, Madalena Sousa Helly-Hansen og Gunnar Eiriksson i forestillingen. Foto: Erik Berg

Jeg tror ikke en eneste tilskuer, etter å ha sett denne forestillingen, stilte seg spørsmålet «Hva er greia med Ibsen?»

6

  •   Nanna Kathrine Edvardsen

Harstad kulturhus, Storsalen

Bentein Baardson, scenograf: Bård Lie Thorbjørnsen

Teater: Gjengangere, Riksteateret

Per Egil Aske, Gunnar Eiriksson, Madalena Sousa Helly-Hansen, Gjertrud Louise Jynge og Lasse Lindtner.

Et kaldt, tomt og dystert rom i en borgerlig husstand, i en udefinert, men moderne tidsepoke. På bakveggen; en stor firkantet åpning mot et uterom blokkert av en eføydekket mur. I forgrunnen, en sofa og en miniatyrmodell av barnehjemmet «Kammerherre Alvings minne». Det er dette synet som møter publikum i det vi trer inn i Storsalen i Harstad Kulturhus på Turnépremieren til Riksteatrets tolkning av Henrik Ibsens «Gjengangere». Det virker halvferdig. Ingen har gjort en innsats for å få det til å føles som et hjem. Det henger ingen bilder på de sparklede betongveggene, det finnes heller ingen gjenstander som kan fortelle oss historien til de som bor der – og allikevel er huset fullt av gjengangere. Gjengangere med historier som litt etter litt avdekkes og bindes sammen i dette dramaturgiske mesterverket av en forestilling.

I en tid der nykontekstualiseringer av Ibsen florerer, er Riksteatrets klassiske tolkning av «Gjengangere» paradoksalt nok et friskt pust. Regissør Bentein Baardson har stolt på at Ibsens tematikk er aktuell også i dagens samfunn; vi innhentes alle av vår fortid og vi står alle i et konstant spenn mellom vår oppfostring og våre gener.

Konsentrert formidling

Tydelig bruk av virkemidler, renhet i spill og tiltro til Ibsen preger forestillingen.

Skuespillernes formidling er konsentrert og hver eneste handling gir underteksten liv. Vi vet hva som blir sagt, selv i stillheten. Gjertrud Jynge gir oss en fru Alving som både er ufattelig sterk og rørende sårbar på samme tid. Hun og de andre skuespillerne bærer forestillingens tematikk trygt på sine skuldre. Scenograf Bård Lie Thorbjørnsen søler ikke med scenografien. Ei heller skeies det voldsomt ut med lys eller lyd. Linjene i spillet er klare og tydelige. Det er dramaet som får plassen i høysetet.

Den sceniske minimalismen og den tilspissede bruken av virkemidler understreker handlingen. Alt som skjer på og utenfor scenen understøtter historien som blir fortalt og temaene som utforskes. Det gradvis skiftende lyset blir en tikkende klokke. En svak dirrende tone, et varsel om ulykke. Skyggene på veggene vokser i takt med avsløringene. De representerer gjengangerne, arven og fortiden karakterene nytteløst forsøker å flykte fra.

Sylskarpt og konfronterende

Som tilskuere har vi ingen andre steder å feste blikket når det heslige og ubehagelige trekkes frem i lyset i takt med at kvelden og natten forløper. Når solen renner om morgenen blir både karakterene og publikum blendet av det harde, blottstillende dagslyset. Publikum får ikke, i likhet med karakterene, lov til å bedrive noen sannhetsflukt. Teatersjef Tom Remlov vil at Riksteatret skal yte Ibsens verk rettferdighet. Det har de klart. Jeg tror ikke en eneste tilskuer, etter å ha sett denne forestillingen, stilte seg spørsmålet «Hva er greia med Ibsen?»

Mer å lese på ht.no:
Nyheter

Unge musikere fikk penger fra minnefond:

– En stor inspirasjon

Musikerne Erik Sortvik Kristiansen og Øystein Sletten Borge ble de første som fikk midler fra Benjamin Dahle Stures minnefond.

Kristian Kristensen:

Strålte på hjemmebane

Vokalkometen fra Harstad lovet noe helt nytt før han inntok Harstad kulturhus med band. Resultatet ble belønnet med stående applaus.

Nå har hun funnet hemmeligheten

Helene Hokland gjorde suksess med Kinomatisk på rekordfart, men det tok flere år før hun forsto hvorfor.

Suksess med «Sønnen»

Når Hålogaland Teater først nå setter opp et stykke av Jon Fosse, så gjør de det med stil.

Har blitt en publikumssjarmør:

– Jeg har lært masse

Det kan godt hende at du ikke kjenner igjen Kristian Kristensen når han går på scenen med fullt band i Kulturhuset for første gang fredag kveld.