Et kaldt, tomt og dystert rom i en borgerlig husstand, i en udefinert, men moderne tidsepoke. På bakveggen; en stor firkantet åpning mot et uterom blokkert av en eføydekket mur. I forgrunnen, en sofa og en miniatyrmodell av barnehjemmet «Kammerherre Alvings minne». Det er dette synet som møter publikum i det vi trer inn i Storsalen i Harstad Kulturhus på Turnépremieren til Riksteatrets tolkning av Henrik Ibsens «Gjengangere». Det virker halvferdig. Ingen har gjort en innsats for å få det til å føles som et hjem. Det henger ingen bilder på de sparklede betongveggene, det finnes heller ingen gjenstander som kan fortelle oss historien til de som bor der – og allikevel er huset fullt av gjengangere. Gjengangere med historier som litt etter litt avdekkes og bindes sammen i dette dramaturgiske mesterverket av en forestilling.

I en tid der nykontekstualiseringer av Ibsen florerer, er Riksteatrets klassiske tolkning av «Gjengangere» paradoksalt nok et friskt pust. Regissør Bentein Baardson har stolt på at Ibsens tematikk er aktuell også i dagens samfunn; vi innhentes alle av vår fortid og vi står alle i et konstant spenn mellom vår oppfostring og våre gener.

Konsentrert formidling

Tydelig bruk av virkemidler, renhet i spill og tiltro til Ibsen preger forestillingen.

Skuespillernes formidling er konsentrert og hver eneste handling gir underteksten liv. Vi vet hva som blir sagt, selv i stillheten. Gjertrud Jynge gir oss en fru Alving som både er ufattelig sterk og rørende sårbar på samme tid. Hun og de andre skuespillerne bærer forestillingens tematikk trygt på sine skuldre. Scenograf Bård Lie Thorbjørnsen søler ikke med scenografien. Ei heller skeies det voldsomt ut med lys eller lyd. Linjene i spillet er klare og tydelige. Det er dramaet som får plassen i høysetet.

Den sceniske minimalismen og den tilspissede bruken av virkemidler understreker handlingen. Alt som skjer på og utenfor scenen understøtter historien som blir fortalt og temaene som utforskes. Det gradvis skiftende lyset blir en tikkende klokke. En svak dirrende tone, et varsel om ulykke. Skyggene på veggene vokser i takt med avsløringene. De representerer gjengangerne, arven og fortiden karakterene nytteløst forsøker å flykte fra.

Sylskarpt og konfronterende

Som tilskuere har vi ingen andre steder å feste blikket når det heslige og ubehagelige trekkes frem i lyset i takt med at kvelden og natten forløper. Når solen renner om morgenen blir både karakterene og publikum blendet av det harde, blottstillende dagslyset. Publikum får ikke, i likhet med karakterene, lov til å bedrive noen sannhetsflukt. Teatersjef Tom Remlov vil at Riksteatret skal yte Ibsens verk rettferdighet. Det har de klart. Jeg tror ikke en eneste tilskuer, etter å ha sett denne forestillingen, stilte seg spørsmålet «Hva er greia med Ibsen?»