Årets festspill er de mest politiserte på mange år. Man må kanskje helt tilbake til 1964 for å finne et år i Festspillenes historie som har vært viktigere.

Les også : Et strålende festspillprogram

Og grunnen heter Arctic Arts Summit. Dette arktiske møtet der «harstaduttalelsen» ble vedtatt – om kulturens og menneskets plass i den videre utvikling av det arktiske nord.

Foreløpig er det for tidlig å si om dette møtet blir en suksess utover seg selv. Men det lover godt av Finland og Rovaniemi har ytret ønske om å være vertskap om to år for en ny konferanse. For mens møtet i Harstad kanskje primært var et oppspark – en arena for å knytte kontakter og bli kjent med andre institusjoner og organisasjoner på tvers i de åtte landene i Arktis, er det nå fremover det virkelige arbeidet starter. Vi som bor her i nord må kunne se tydelige spor av uttalelsen i den videre politikken for og i nord.

Jeg tror på ingen måte at kvinnen bak konferansen, Maria Utsi, vil la fremtidige kulturministre og regjeringer glemme uttalelsen. Og kanskje hun får sjansen til å påvirke innenfra en dag – en tidligere festspilldirektør har jo før gått til regjeringspost.

Festspillenes posisjon, størrelse og kraft utgjør i dag en perfekt plattform for Utsi å drive gjennom sin visjon om å hevde kunsten og kulturens plass i samfunnet.

Men kulturpolitikk er mer enn kunst. Det er også penger. Det er viktigere enn noen gang å huske på at Festspillenes posisjon ikke er gitt for fremtiden. Mens festivalen i mange år har vært en fast post på statsbudsjettet, er det fra 2018 opp til kulturrådet å prioritere tildelingene blant landets festivaler. Det er slutt på særfordelene. Festspillene i Nord-Norge er den institusjonen som til nå har fått nest mest offentlige penger.

I fremtiden må Festspillene vise seg verdig tildelingene. Det er neppe et problem med Utsi bak festspillrattet. Hun har stor kredibilitet i politiske og kulturelle kretser, og har gjort en formidabel jobb med konferansen. I tillegg har hun jobbet hardt med å styrke Festspillenes posisjon, spesielt blant landsdelens kulturorganisasjoner og kunstnere, både ved å initiere kunstnerisk samarbeid og å legge opp til utstrakt nettverksbygging. Det har vært en suksess.

Bransjeprogrammet under årets festival vært konkret og målrettet – det er kanskje håp om at det kommer noe mer ut av det enn reiseregninger.

Men hva så med det kunstneriske programmet? Vi var lovet en sirkumpolar satsing, med kunst fra alle de åtte arktiske landene.

Mest tydelig er det kanskje i utstillingen «Subsistence», en utstilling som ønsker å reflektere livet og menneskene i nord – kjernen i det arktiske. Etter en runde i Galleri NordNorge, må jeg være så ærlig å si at det er ikke en utstilling som bergtar. Til det er den for fragmentarisk – og jeg føler den sementerer et bilde av nord jeg har sett før – selv om dette kommer fra nord. Det er for få forstyrrelser til at det blir virkelig interessant. I det hele tatt synes jeg det er mange år siden en festspillutstilling virkelig var interessant. Man må tilbake til 2010 og Børre Sæthre. Utstillingen er for øvrig satt sammen av direktørene for Anchorage Museum i Alaska og Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø.

Utsi har gjort flere gode grep med å la andre sette sammen de mer smale delene av programmet. Knut Erik Sundquist har tatt ansvar for det klassiske, og Brynjar Rasmussen fra Nordnorsk jazzsenter har satt sammen jazzprogrammet. Det har vært høye terningkast fra avisen hele uke for begge satsingene.

Også debattprogrammet er gjort i samarbeid med andre, og har tatt opp viktige tema fra festspillprogrammet, uten at det har flytt over i andre kanaler og debatter generelt. Men de er viktige, og understreker festspillenes samfunnsbetydning.

Festspillene har brukt byrommet aktivt i år – både til gatekunst og protest, og stimulert til å fylle tomme lokaler i sentrum. Det har vært en stor suksess og en berikelse som sentrum som burde få lengre liv.

Barna har også fått sitt, både gjennom forestillinger inne og ute, og en lekepark i samarbeid med en bank. Det har vel vært på det jevne (i festspillsammenheng vil det si godt); det er neppe hvert år man kan ha Katrine Strøm til å lage premièreforestillinger hentet fra en annen verden og toppe det hele.

NUK++ er tilbake, og det er bra, men de kunne vært mer synlig. Det har vært debatt rundt endringene som er gjort, der man nå inkluderer ungdom med og uten funksjonshemninger. Det er omdiskutert, men det er satt i gang et forskningsprosjekt som skal gi mer kunnskap om følgene av det. Så her kan det komme endringer allerede til neste år, sier Utsi.

Festspilldirektøren er selv teaterutdannet. Det vises i årets program. Her er tidsriktig scenekunst med politiske budskap og moderne uttrykk. Festspillene har gjort gode grep mot scenekunsten i nord i form av co-produksjoner, og for undertegnede og mange flere, var «Glemt» av Simone Grøtte en forestilling som satte spor.

Kunst får først betydning hvis det berører og gir ny mening, enten følelsesmessig eller intellektuelt. Den aller beste kunsten klarer begge deler. Det er «Glemt» et eksempel på. Også andre forestillinger har vært sterke; blant annet «Sacrifice» i forkant av Festspillene – og ikke minst «Myke øyne», som på 20 minutter forteller en sterk historie satt i et større perspektiv (forestillingen spilles flere ganger lørdag også. Se side 37).

Musikalsk har festspillprogrammet ellers vært som forventet, i store trekk. Det har vært solide oppturer (Johan Arijoki, Jerry Cans, Carmina Burana, Landsdelsmusikerne samt jazz og klassisk-programmet) og de som har levert godt, slik vi er vant til (Tonje Unstad, Moddi, Susanne Sundfør og Bendik).

Det har også vært noen musikalske parenteser, og uten å ha sett alt, vil jeg tro at «Svante Henryson og Captain Credible» var det musikalske høydepunktet, med sin helt utflippa cello-elektronika-hyllest til Nils-Aslak Valkeapää. Uventet, gledelig og forstyrrende, på samme tid.

I det hele tatt så savner jeg flere forstyrrelser i dette festspillet. Den store togstasjonen var anløp et slikt øyeblikk, samt åpningsforestillingen. Det kunne godt være flere slike øyeblikk.

For det kan bli for mye av det gode. Har vi hatt et festspill som har vært for politisk korrekt? Har det manglet litt bråk, rett og slett?

Jeg tror det. Jeg skjønner jo at festspilldirektøren ikke programmerer med bråk, men for oss som er rundt er det kanskje forstyrrelsene som løfter et godt festspill til ett vi husker lenge – ett som berører og gir varig endring – for mange. Da kan det bli de viktigste i Arktis.

Og det kan Maria Utsi klare.

Les også : Et strålende festspillprogram