Samproduksjonen mellom det nye kompaniet Koie og den etablerte frigruppen Ferske Scener er både dypt dysfunksjonell, befriende lattermild og estetisk rensende. Vår tids store utfordring settes i scene med et drivende godt språk. Det handler om det vestlige menneskets overforbruk av naturressursene og om det pludrende sosialdemokratiets manglende evne til å sette på nødbremsen.

Dystert, men ikke mørkt

Dramaturgisk sett er forestillingen grundig komponert noe som gjør at vi kan hvile i det uvisse, på tross av at rommet stadig ommøbleres og vi står på kanten av stupet. Forestillingens metafiksjonelle ramme gjør at vi makter å undersøke en kommende undergang uten at vi blir deprimerte eller får angstanfall. Beaten, pulsen, bildene, skiftene, teksten og spillet danner en helhetlig plattform sydd sammen som en teatral montasje.

Teater og politikk

«Vår sivilisasjon hadde noen høydepunkt med pyramidene, katedralene og skyskraperne», forteller den rutinerte og alltid tilstedeværende skuespiller Bernt Bjørn, i både dypt alvor og smilende varme. Karls Flymans meta-humoristiske stemme, som varierer sterkt fra deathmetal standup til Kristus på korset, overbeviser oss. Vi i publikum sier derfor «ja», til å omfavne og ville trenge lenger inn i Ionas nye fiksjonsunivers. Tight dramaturgi, tøff videodesign, nyansert og variert lyddesign og godt skuespillerhåndverk i en funksjonell scenografi, gjør Iona til en solid teaterforestilling som bør, og må ut på veien. Turen innom Løvebakken er kanskje et godt sted å begynne?

IONA: Dette er en forestilling som tar tak i bunnslammet og virvler det opp. Foto: Steve Nilsen