Forestillingen Myke Øyne er kanskje det nærmeste du noen gang kommer opplevelsen av hvordan det er å være flyktning. Så sterkt var det, at noen av de fremmøtte forlot lastebilen gråtende.
Vi vet ikke
Mellom kai 2 og kai 3 står en lastebil parkert. Baklemmen tas ned, og vi får beskjed om å stige inn. Denne gangen er vi bare 10–12 personer. Det kunne vært 30 eller 40. Fra en høyttaler et eller annet sted hører vi stemmer fra en nyhetssending. Så blir det stille før fire personer, kledd i kostymer tilbake til klassisismen, høyt hevet over oss andre, kommer inn. Lemmen lukkes. Fire små punkt i taket på lastebilen gir så vidt lys. De fire starter med å fremføre en synkron monolog. «Det vi vet er ikke det vi vet, vi vet ikke hva vi vet», begynner de.
Flyktningkatastrofe
Utgangspunktet for forestillingen er den største flyktningkatastrofen Europa har sett siden andre verdenskrig. Teksten, skrevet av engelsk/norske Kate Pendry, baserer seg på en hendelse høsten 2015, der 71 flyktninger døde i lasterommet til en lufttett lastebil på vei igjennom Østerrike. Menn, kvinner og barn.
«Lufttett, råtnende, en kraftig lukt», sier skuespillerne. De ser på hver og en av oss.
«4 av de drepte er barn, 8 er kvinner», fortsett de.
«De er menn, vi antok de er menn. Det har drept, fordi kvinner ikke…». Så blir det stille, før de kommer med den fryktelige vitsen:
«Hva er Syrias innbyggertall? Vi vet ikke, men det synker».
Politisk budskap
Tekstforfatter Pendry tar tydelig stilling. Vi er 5 millioner i dette landet. Hvor mange flere har vi plass til. Seks? Syv? Åtte?
«Hvor mange er for mange i en lastebil, eller et land? Smugling er smugling, tenker de. Hva slags person forstår ikke at mennesker trenger luft for å leve? Lastebilen var lufttett, Det er billigere sånn. Overskuddet ligger i å stappe inn så mange gjenstander som mulig», fortsetter skuespillerne.
Temperaturen i lasterommet begynner å stige. Det sørger en stekende sol for, i tillegg til varme kropper stuet sammen i et lasterom. Mot slutten går lyset. Vi står der i stummende mørke og venter på å bli sluppet ut. Temperaturen fortsetter å stige. Da starter lastebilen. Den skal da ikke kjøre? Jo, det skal den. Med et rykk er vi i gang. De av oss som ikke står ved en vegg, klamrer oss fast til personen ved siden av. Hvor langt skal vi? Heldigvis ikke lengre enn 30 meter. Så blir det stille før høyttalerne slipper ut musikk av Mozart. Så hyggelig, så romantisk.
«Myke øyne, for å se. Det er der vi må begynne».
Skuespillere: Jade Francis Haj, Joao Pamplona, Jenny Ellegård og Benjamin Lønne Røsler. Regi: Thomas Holtermann Østgaard.
