Det begynner med during som gjaller mellom de bare veggene i Harstads nye kulturlokale, Støyperiet.
Lyden, som vi tror bare skal vare en kort stund før festspillkunstner Silje Halstensen går på scenen, fortsetter imidlertid i flere minutter.
Aha-opplevelse
Ubehaget setter tonen for et dystert verk. Til mørke noter synger Halstensen om en naiv jente som snart skal få et brutalt møte med veggen.
Rommets skarpe akustikk forsterker den utfordrende forestillingen som er Halstensens ærlige, og nesten utleverende, skildring av et tillitsbrudd. Litt av historien forklarer hun vel 20 minutter ut i forestillingen.
Publikum, som i Festspillenes program ikke har fått noen tegn på hva som ventet, får en kollektiv aha-opplevelse. Uten å si for mye om hva som sendte Halstensen inn i depresjonen, levnes det opp til publikum å tenke på hva som skjedde da hun opplevde å bli sveket av sin nærmeste venn.
Tekstlinjer om at det nå ikke er tid for å dø nå, understreker alvoret i opplevelsen artisten har vært gjennom.
Ikke et eventyr
Etter at vi får et filter å tolke sangene gjennom, endres opplevelsen av konserten fullstendig.
Lange instrumentalstrekk uten vokal lar oss tenke og føle sammen med Halstensen, mens tekstene fylles av følelser sterkere enn nesten noe jeg har sett fra en artist på scenen. Det er likevel vanskelig å leve seg inn i låtene like mye som Halstensen, kanskje fordi ordene ikke alltid var like godt hørbare i alle deler av lokalet.
Den mørke reisen ender godt til slutt. Om det ikke er en eventyrslutt, så vil Halstensen i alle fall love at denne kvelden ender godt.
Etter en time sammen med artistens ærlige tekster, kanskje litt for ærlige og rett fram for noen, venter kjærligheten.
Gråten som vi ser tilløp til på scenen får sin lykkelige slutt, og publikum kan tankefullt vende ut igjen i lyset.