Hvor mye er vi villige til å ofre for de vi elsker? Når slutter du å elske, og hva skal til for at du elsker igjen? Henrik Ibsens udødelige skuespill «Et dukkehjem» fra 1879 er ikke bare en godtepose for samlivsterapeuter som klør i hendene etter å løse opp flokene mellom Nora og Thorvald Helmer, eller som tidsbilde på kvinners stilling i samfunnet på slutten av 1800-tallet. Danser, koreograf, dramatiker og regissør Jo Strømgren har valgt kjærlighetens ofre som bakteppe for sin versjon.
Bakenforliggende uhygge
Et sparsomt utstyrt scenerom møter publikum. I forkant av et bitte lite hus, nærmest som et dukkehus å regne, morer Nora og familievennen doktor Rank seg med pengelek. På sidene av huset gir gråmalte containere assosiasjoner til militær innkvartering i en krigssone. og den sparsomme scenebelysningen forsterker den bakenforliggende uhyggen. Deretter utspiller dramaet seg på velkjent vis. Noras underskriftsforfalskning, som måtte til å finansiere Thorvalds helbred, avsløres etter hvert som fru Linde, doktor Rank og sakfører Krogstad, i samspill med Nora og Thorvald, avdekker historien. Mens dramaet utspiller seg i og rett utenfor dukkehuset, aner vi hvilke følelsesmessige problemstillinger som rir hovedpersonene, der de strever seg fram over containerne, eller går på jakt med pil og bue med indianerfjær på hodet. Dukkehuset viser også tydelig hvilke begrensninger som rollefigurene sliter med i sine liv.
Lettforståelig engelsk
Strømgren har tatt seg friheter både med tekst, språk og rollebesetning, uten at det rører ved selve kjernen i Ibsens verk. De fem amerikanske skuespillernes formidler teksten på et klart og lettforståelig engelsk. Språket er sammen med på å gjøre historien tidløs. Samtidig legger Strømgren til musikalske elementer. Argentinsk tango uttrykker Noras lengsler, og en italiensk arie avslører hvilken lidenskap som egentlig bor inne i henne.
Rom for ettertanke
Forestillingen drives støtt fremover mot det endelige bruddet mellom Nora og Thorvald, Ved forestillingens slutt kan man ikke la være å undres over hvor kort veien er fra det å ikke elske, til igjen å ville prøve på ny. Hva som egentlig betyr noe i livet for hovedpersonene, og hvor lite man egentlig er villig til å ofre for de man virkelig elsker. Med Strømgrens bakteppe for forestillingen i friskt minne, gir forestillingen rom for ettertanke en god stund fremover.
