Intensjonene er formidable. Utstillingen presenteres under mottoet «SUBSISTENCE». Dvs eksistens under marginale betingelser. Den vil vise både et øyeblikksbilde av situasjonen dagen i dag med de føringer det gir, og glimt av sammenhenger bakover  som  forklarer noe av styrken i polare samfunn. Kall det vilje og evne til å overleve under karrige livsvilkår. Og samtidig, en ny tid er i anmarsj.

Mønstringen er i høyeste grad sprikende. Man forsøker å fokusere mot sentrale fenomen og zoomer inn detaljer. Man åpner for moderne uttrykksformer og medier, og samtidig gir man rom for urgamle veier til innsikt.

For å ta det siste, Rose-Marie Huuva (Sverige) er representert med 6 små flater av preparerte innsider av reinskinn. Resultatet er forbløffende, overflatene er mysteriøse i sitt mangfoldige virvar av brunt, grågrønt, svart, oker. Og du aner at sjamanen kan trekke et slør til sides.

Antitesen er 6 videoer av ulik lengde. De gir øyeblikksbilder av en eksplosiv utvikling i Alaska og roen i et grenseløst landskap, menneskets fravær og livets tilbakevending i «Pyramiden» på Svalbard etter teknologiens sammenbrudd, men også glimt av legender og forestillinger.

Ulike regiholdninger dokumenteres, bl a i en frapperende dobbelvideo hvor en isbjørn hvileløst labber fram og tilbake i København Zoo mens vi ser i hurtigfilm nattlige besøk på en større bensinstasjon. Vi møter også det som kanskje kan kalles langsomhetens estetikk i et par formidlinger av ritualer og legender. For første gang har video-kunst av verdi vært vist her i byen.

3 omfattende arbeider peker seg ut, og unngår oppmerksomhet! I hovedsalen henger 24 fotos av Brian Adms: «I AM INUIT». Temaet er ambisiøst, og han aksler det. Bildene som viser glimt av liv, kultur og samfunn er til å begripe, men vi må stanse opp og se -de er ikke private betroelser, de angår oss.

Jeg har større problemer med Sonya K. Combs som står fram med 140 røde «strimler» arrangert i to rekker. Tittelen er «Red Curl», og henspiller på lufttørket fiskekjøtt fra laks. (kan minne om kveiterekling). Elementene er med små variasjoner formet i plast (akryl) med ulike naturtilsetninger. Intensjonene er vanskelig å gripe trass i kuratorenes veiledning i programmet.

Marek Ranis (Polen/USA ) står for det største prosjektet i Galleri NordNorges historie. Han fyller 20(?) av fasadens glassfasetter med farger som var det en middelalderens katedral. Temaene er ikke lenger bibelske, de gjengir teknologiens høydepunkter her nord, sjøgående borerigger, gigantiske konstruksjoner, et par står på hodet! Dessverre er lyset fra innsiden oftest for sterkt så fargene har vansker med å komme til sin rett. Men de som løfter blikket, får kanskje en aha-opplevelse.

Fra taket i Hovedsalen henger en lysekrone i form av fem flådde reinsdyr, støpt i rød resin. Det ble litt mye, uansett intensjoner.

På mezzaninen finner vi til slutt 2 overraskelser . Norske Ingeborg A. Lindahl viser 3 store naturalistiske kystmotiver, -kritt-tegninger på tavler. Dette er ikke forsøk på nostalgi, men et ærlig forsøk på å enkelt si at dette er også vår virkelighet. Dette er en del av oss.

Den andre er «Prospect North and Mapping Anchorage». Dette satte fantasien i sving! Spesielt veggkartet. Men også boka som lå fremme, ga et viktig øyeblikksbilde.

Det er åpenbart at FINN er inne i en massiv omstillingsprosess. Også utstillingsstrategien dokumenterer dette. Man har flyttet -om ikke løftet - blikket fra nordnorske forhold til arktiske problemstillinger, man aksler ikke lenger nordnorske utfordringer, men tar på seg å sette søkelyset på større og viktigere oppgaver. Mange håper og tror at dette er en metamorfose og ikke en mutering.

Kritt: Kunstner Ingeborg Annie Lindahl er representert i utstillingen med tre store verk. Foto: Steve Nilsen Foto: Steve Nilsen
Griser og bilder: I det store rommet henger tre kuntige skrotter fra taket. Foto: Steve Nilsen Foto: Steve Nilsen