Festspillene spente buen høyt med å tilby noe nær en fornyet visesjanger med Tonje Unstad og Oscar Danielson i Nordic Hall søndag kveld. Det var å ta en anelse hardt i.

Et nokså fullstappet, øldrikkende og oppmerksomt lyttende rom fikk et møte med to artister som hver for seg behersker det tradisjonelle visetrubadurformatet.

Visa er tekst og melodi uten å støye, ei godt formulert, og enda mer ei godt tonsatt vise, kan lure seg inn i dannelsen på en stillferdig, umerkelig måte, og forårsake langsiktig, og langvarig virkning, den tar bolig i flokkens felles hukommelse og innsikt, der den setter tyngde og sitatverdi.

Teksten er nesten alt. Når musikken spiller med, kan en potent, høyere enhet oppstå. Den melodisatte fortellingen er en form som kan bevege historien. Noen ganger feller ei vise en despot.

Hva så, når «to av Nordens beste visesangere» står på samme scene? Tonje Unstad, evenesværing som flyter over av musikalsk uttrykk, har driblet tekster og melodier i det offentlige rom i, hva kan det være, 20 år? Hun er for lengst innlemmet i den brede trubadurtradisjonen, med en stemme som stikker ut, en hensiktsmessig gitarkompetanse, og tekster som berører. Hun beskrives ofte som direkte og røff i kanten, og oppnår kan hende derfor fine narrative kontraster i vart formulerte tekster. Unstad har en solid og sikker sceneframtreden, med mye energi, stor vilje og mengder av mellomsnakk. Litt mindre enn vanlig, i Nordic Hall denne søndagen.

Oscar Danielsons uttrykk leter etter underfundighet og flink formulering. En dyp, metodisk aspirert røst, helt inne i mikrofonen, inisisterer høflig og respektfullt på oppmerksomhet. Han spiller interessant neddempet gitar. Han stemmer gitaren mye på scenen. Tekstene beveger seg sjelden langt, de titter inn i den personlige sfæren, av og til med tåa innafor det klamme private. Det samla uttrykket, ladningen av tekst, gitartoner og framføring, oppnår gjennomslag og klebrighet.

De to på samme scene? Har de noe å melde? Oppgår de i en tredje enhet? Well, ikke helt. Ikke samstøpt, ikke ennå. Søkende. Prøvende. De to uttrykkene er nok krevende å smelte sammen til noe mer en summen av begge, siden de kretser i så sterk grad rundt hver sin personlighet. Kanskje umulig.

Unstad, en fin håndverker med umiddelbar, ærlig nærhet i uttrykket det er lett å bli glad i, har helt klart høyest energinivå av de to.

Ta høyde for at de to har kort distanse sammen. Fra scenen ble det sagt - muligens i en talemåte - at de møtte hverandre «i går». De kjenner iallfall hverandres stoff, noe et par bearbeidede duetter kunne tyde på.

Tydeligst ble tilpasningene i mellomsnakket, taledelen av den klassiske festspillvisekonserten, hvor Unstad framsto helt klart neddempet og avkortet. Danielson behersker mellomsnakket helt okei, men noe å melde? Ingen å rette sinnet mot? Ingen brennbare tema, i en verden med Trump, og sekstifem millioner menn, kvinner og barn på flukt? Man kan godt være oppmerksom på at noen artister når veldig langt helt uten mellomsnakk.

Musikken rusler omkring i et melodisk, intimt, kjellerjazzy, bossabeslektet format, helt uten skarpe kanter, i et temperament som nok får Maria Utsis arktiske festspilltema til å smelte litt i kantene. Tårer ble registrert under enkelte sanger. Trommis Erland Dahlen er Unstads faste medmusiker, rytmesikring og effektmaker med bjeller og klang, noe han takler smakfullt, lekent og lekkert. Jeg ville ikke ha klaget over mer Dahlen. Mikael Nilzén trakterte tangenter av mange slag, og leverte et par kadenser som ikke løftet et øyenbryn i salen.

Produksjonen holdt godt mål, med adekvat lyd og oppfinnsomt lys. Trampeklapp dundret etter en av de mest awkward og uplanlagte utfasinger av en visekonsert jeg har sett. Helt genialt.

Den generøse applausen viser (sorry) at visekonserten har et liv i seg selv i festspillene, og at den klarer tidens tann utmerket. Visa, det musikalske narrativets urform, trenger såvisst ikke haip for å vise (arrgh!) seg fram.