Siste skudd på stammen i triologien, «Snakk for deg sjølv», som Festspillene viste i fjor, er forestillingen som løfter skolen frem. Den norske skolen feires i all sin prakt i med fire ulike spill i

Gode skoleminner: Lakking av negler i glasshuset. Foto: Steve Nilsen

gamle ærverdige Harstad Skoles bygg. Trilogien bygger på elevskapte tekster som handler om skole, frafall og ungdomstid. Kunsten og pedagogikken settes på prøve når duoen Brox Liabø & Juntila snurrer på lykkehjulet. Det er en herlig blanding av leken fiksjonsramme, avslappende dramaturgi, improvisatoriske evner og estetisk lekre og gjennomtenkte rekvisitter som spesiallagde festskrift, magiske kort og «rektor» buttons.

Rektor: Rebekka Brox Liabø summerer opp grunner til å feire norsk skole. Foto: Steve Nilsen

Forestillingen spilles over en konseptuell mal der lykkehjulets treff bestemmer handlingens gang. Således er livets spill iscenesatt – for mange av våre valg foregår nettopp ved at flaks og uflaks gir livet ulikt utfall. Forestillingene ender med at alle utnevnes til å bli «rektor» og dermed medbestemmende i det demokratiske teatrale univers. Malen spilles fire ganger i løpet av én dag for fire ulike målgrupper. Dermed virkeliggjøres spillet i takt med målgruppeanalysen kunstnerne gjør.

Vandrespill

Karl Erik Harr: Guiden geleider publikum gjennom det historiske skolebygget. Harr malte dette rett på veggen da han var 18 år. Foto: Steve Nilsen

Vi samles i skolegården og går i flokk og følge inn, etter å ha lakket negler og sett på bilder fra første skoledag. Guiden geleider oss trygt opp trappen og forteller om Karl Erik Harrs malerier og egen barneskoletid. Slik settes forestillingens stedespesifikke karakter for feiringen, akkurat her i

Rektornål: Rebekka Brox Liabø skaper nye medborgere. Foto: Steve Nilsen

vår by. Men denne forestillingen kan vandre, ja den bør vandre fra by til by over det ganske land. For igjen har duoen Brox Liabø & Juntila skutt gullfuglen. Konseptet er glitrende og tanken er god. Forestillingens lekende form inspirer oss alle som har gått på skolen, til å (helt ærlig) feire skolen og si: «Jeg skal kysse skolen og si det er greit». Selv med klump i halsen etter skolenederlag, så er det faktisk mulig å rette ryggen og si: «Jeg tilgir deg», fordi varmen og toleransen performanceaktørene sammen utstråler er ekte og sann.

Skolemelkens evige trykketriks: O’boy. Foto: Steve Nilsen

Med sugerør i skolemelken som blir iblandet oboj, høytlesnings-karaoke, partyhatter, marsipankake/snitter/pizza/ gele (alt etter målgruppens preferanser), makarena-dans, sangtime og håndbak-turnering feirer vi den stolte norske

Foto: Steve Nilsen

enhetsskoletradisjonen. Denne unike norske modellen har ført til mangfold og likeverd, egne skolebygg i moderne tid, mer kunnskap og dannelse og at vi faktiske ikke lengre har barnearbeid i Norge, forteller Brox Liabø oss. Skolen hegner rett og slett om våre sosialdemokratiske verdier, og den selvutnevnte «rektoren» og «fru Fortuna» minner oss om

Tannhelse: Fluorskylling – en hyllest til tannhelsen. Foto: Steve Nilsen

viktig norsk skolehistorie. De sier som Nils Christie i klassikeren «Hvis skolen ikke fantes» at skolen den er viktig av grunnleggende demokratiske grunner og den lykkes på mange plan. Og akkurat dette er nok forestillingen sterkeste side. At kunstnerne gir oss [tidligere elever] mulighet til å si høyt til oss selv og til hverandre at vi trenger skolen. Skolen er samfunnets lim – som gjør at vi har en felles plattform å bygge samfunnet utfra.

Håndbak-turnering: Leken fiksjonsramme i klasserommet. Foto: Steve Nilsen