I et velsignet godt vær, med sommersol fra en halvskyet himmel, var anslagsvis 2.500 publikummere samlet på verftshistorisk grunn. Valget av det gamle Kaarbøverkstedet som arena for årets festspillåpning er kan hende modig og dristig, men aller mest genialt. Rammen har sannsynligvis aldri vært bedre. Vi er i kjernen av det som Harstad by er tuftet på, samtidig som det skal godt gjøres å komme tettere på elementet som er et gjennomgående tema for årets festspill: Havet.
Ord med tyngde
Det var en strålende opplagt og stolt direktør Maria Utsi, som et timinutt på overtid, kunne ønske velkommen. Som alltid talefør, og med budskap som kan oppsummeres i klare og tydelige kulturambisjoner på Harstad og landsdelens vegne.
Ordfører Marianne Bremnes fulgte opp. Noen vers fra «Barndomsminne fra Nordland» var uunngåelig også i år. Men jeg tør si heldivis. Innslaget når nye høyder for hvert år, og nå er vi kommet til det punkt at det er en tradisjon som må holdes i hevd.
Bremnes ga velfortjent ros til Festspillene og dets direktør, og hun benyttet anledningen til å gi Bodø sin fulle støtte i prosessen med å bli europeisk kulturhovedstad i 2024. Det er raust, men aller mest nødvendig - som en motvekt mot det hun omtalter som et forkvaklet syn på Norge, nord for Bergen.
Utenriksminister Børge Brende, som ifølge eget utsagn endelig kunne gjøre noe hyggelig, forestod den offisielle åpningen. Han var ikke snauere enn at han omtalte Festspillene som en fjellflyttende festival som i mer enn et halvt århundre har vært et kraftsentrum som kulturbærer i landsdelen. Et kraftsentrum som har satt Harstad og Nord-Norge på det kunstneriske kartet, langt utover Norges grenser.
Felles for de tre nevnte talene, som ble fremørt fra en robust, røff stålkonstruksjon av en talerstol, er innhold med substans, fremtidstro og en høyst fortjent hyllest til byen ved Vågsfjorden og det som er skapt her.
Spennvidde
Festspillprologen 2017 er signert Johan Airiojki. En svensk snowboarder, musiker og gruvearbeider som kler åpningsarenaen og vice versa. Seansen er uslipt, uhøytidelig og på et såkalt folkelig nivå som Festspillene også skal, og må være. Det er rett og slett kult.
Kul er også mannskoret Bel Chorus´ medley som ble utført med høy presisjon og et lydbilde av høy kvalitet. Jeg tør våge påstanden at Harstads lokale mannskor aldri har vært bedre.
I lengste laget
Åpningsarenaens fortreffelighet er nevnt, og Samovarteateret fra Kirkenes festet grep og spente opp sikkerhetslina. Bokstavelig talt. Men det er også her at åpningsseremoniens terningkast seks glipper. Forestillingen er i utgangspunktet noe tungt tilgjengelig, og bedre blir det ikke av at «handlingen» blir uoversiktlig, spredt utover et altfor stort område. Et godt stykke uti mister forestillingen rett og slett sin intensitet. Det er kult at det etter hvert blir mer dæljing på oljefat, og at krana på Kaarbøverftet våkner til liv og roterer om sin egen akse. Men det klarer aldri å hente inn det forestillingen allerede har mistet i form av kontakt med publikum. Sluttseansen, med dansernes exit med «Anna Rogde», drukner og etterlater et tomrom og et ubesvart spørsmål: Hvor ble det av? Det store finalenummeret.
Åpningen av de 53. Festspillene i Nord-Norge ble tøff og røff, men kunne med fordel vært strammet litt inn.
Se bildene fra festspill-åpningen