Hvis denne forsmaken representerer hva vi har i vente i festspilluka, lovet det svært godt.
Det offisielle islandske dansekompaniet Iceland Dance Company kom til Harstad med 20 personer og en helaftens forestilling man sjelden får oppleve. Det har vel knapt nok vært en lignende oppsetning på kulturhuset som det man så tirsdag kveld. Med film, marked, dans, performance og installasjoner var det en dyptgripende kunstopplevelse som ble servert. Men må nesten ha vært tilstede for å skjønne omfanget og dypden.
I bunn og grunn handlet det om å bruke kunst og kultur som senter for sine ritualer, og forestillingen var ikke uten ironi og sarkastiske fraspark mot noen av de ritualene vi ser i dag, der man kanskje har glemt opprinnelsen og hvorfor man holder ritualene fortsatt i hevd.
Administrativ leder for ensemblet, Ragnheidur Skuladottir sa i en pause at dette var en forestilling der de prøver å få folk til å tenke og bli berørt av kunsten, enten følelsesmessig eller intellektuelt.
- Her finner man noe man liker og noe man ikke liker. Det er som et marked, der man kan shoppe opplevelser og inntrykk. Noen blir nok provosert, og det er fint. Det betyr at vi har gjort noe som har betydning.
Den kanskje største provokasjonen denne kvelden, var at det her er det noen som ikke har gjort jobben sin. Om det er Festspillene, reklamebyrået eller harstadpublikummet skal være usagt. For dette var en gave fra Festspillene som hadde fortjent uendelig flere blant publikum.
Da hadde de fått se to fantastiske teaterstykker, det ene om liv og død - og det andre en ballett for åtte gitarspillende dansere.
"Shrine" tar utgangspunkt i ritualer rundt liv og død, og beskrives som en smertefull reise som utforsker grensene for kropp, sjel og vår eksistens.
"No tomorrow" var en ballett for åtte dansere med gitarer. Det vant nylig prisen for beste stykke i Island. Danserne, som ikke kunne spille gitar på forhånd, brukte åtte uker på å øve inn stykket som varte en halv time. Utrolig timing, vakkert, kreativt og ikke minst fint gitarspill samtidig som dansen skred frem preget stykket. Utrolig imponerende.
Det ble avsluttet med en filmvisning, der man kjente igjen den råde tråden og elementene, og med denne delen var sirkelen sluttet.
Det ble stadig referert til maratontiden til en av de medvirkende. Han sprang på litt over tre og en halv time. Det hadde vært passende lengde på dette også; for det var ikke mange igjen på etter filmvisningen; da hadde vi passert fire timer. Det er jo ikke bestandig slik at kunsten har vunnet først når sistemann i salen har gått hjem.
Uansett, nå gleder vi oss til Festspillene starter på alvor på lørdag.