Det er ikke få kunstprosjekter Ingeborg Annie Lindahl har utført på få år. Nasjonalt og internasjonalt. Utstillinger i Beijing, Jakarta og Alaska er bare noen av stedene der hun har bemerket seg som billedkunstner. At hun er nominert til Kulturprisen, i år som i fjor, synes hun likevel er en strålende nyhet.

– Jeg er kjempeoverrasket. Det må jo bety at folk liker det jeg gjør. Forhåpentlig ser publikum at jeg bidrar med noe også i forhold til landsdelen, sier hun.

Lys over land

Verdenskunstneren har hatt et hektisk år. I januar var hun kurator for årets Ilios-utstilling, og tidligere i vår var hun som eneste nordlending gjestekunstner hos Kjell Varvin i Kunstnernes Hus i Oslo. Men det største hun har gjort, er ifølge henne selv kunstverket utenfor det nye Statoil-bygget i sentrum. Det gigantiske monumentet ”Lys over land” ble avduket i mars i år.

– En drømmejobb, og et kunstverk med store motsetninger til de temporære tegningene jeg vanligvis jobber med. Det føltes stort å få lage noe varig i min egen by.

I disse dager har hun tegninger på lerret på utstillingen ”The Temporal and Eternal” i Amy Li Gallery i Beijing. Et oppdrag i samarbeid med billedkunstneren Kari Aasen og kuratoren Bjørn Inge Follevaag. Hun skulle etter planen ha vært til stede selv, men av private årsaker valgte hun å bli hjemme og sende tidligere kunstverk. Så har hun fått invitasjon om å delta på utstillingen Subsistence under årets festspill. Det kunne hun bare ikke si nei til.

– Dette er jo noe jeg har drømt om siden jeg selv besøkte festspillutstillinger som ungjente. Jeg er straks i gang. Jeg kan ikke si noe om tema ennå, men det blir krittegninger. Noe med relasjon til nærområdet, avslører hun.

Eget atelier

Hun nevner også utstilling i Nordnorsk kunstnersenter i Svolvær, samt 300 kvadratmeter med kunstproduksjon i Kunstmuseet i Nord-Trøndelag neste år. Men så vil hun gjerne få ting til å skje her hjemme også. Drømmen om et eget atelier, kanskje i garasjen, har hun båret lenge på. For å kunne jobbe på en bedre måte, som hun sier.

– Tidligere har jeg reist mye rundt og arbeidet. Som kunstner kan jeg jo egentlig være hvor som helst, men det hadde vært fint å få skape mer her hjemme. Det jeg har gjort hittil i Harstad og rundt i landsdelen har vært så givende, jeg er på riktig plass, sier hun, og legger til at hun har mange ideer hvis hun vinner Kulturprisen. Blant annet en oppfølger til ”Ut i min hage”, som hun arrangerte under Festspillene i 2011. Da inviterte hun 23 kunstnere fra hele verden hjem til seg for å fylle hagen og garasjen med kunst.

– Målet var å vise frem kunst på mange ulike måter. Tilbakemeldingene var positive, jeg gjentar det gjerne.

Kunsten er livet

Også Harstad Open er noe hun ønsker å gjennomføre når muligheten byr seg. En dag der lokale kunstnere åpner sine studioer samtidig og inviterer publikum inn.

I disse dager arbeider hun med en presentasjon for lærere, foreldre og kommuneansatte om hvordan man kan bruke kunsten for å pryde den nye byskolen. Hun er ikke arbeidsledig.

– Har man ikke jobber, så lager man seg jobber. Sånn er det å være kunstner.

For meg er kunsten selve livet. Å få holde på med det jeg lever og ånder for.

Juryen avgjør vinneren

Harstad Sparebanks kulturpris, i samarbeid med Harstad kommune og Harstad Tidende, skal i år deles ut for 35. gang.

På bakgrunn av innsendte forslag fra Harstad Tidendes lesere, har juryen hatt en vanskelig jobb med å plukke ut de fem kandidatene som til slutt utgjør finaleheatet. Én av dem vil om kort tid bli utropt som vinner av prisen som er på 50.000 kroner.

Juryen har i år bestått av Maria Serafia Fjellstad (Harstad kommune), Frank Kulseng (Harstad Sparebank) og Kjell Rune Henriksen (Harstad Tidende).

JOBB: – Har man ikke job­ber, så la­ger man seg job­ber. Sånn er det å være kunst­ner.
STATOIL: Kunstverket Lys over land er er inspirert av atmosfæren og lyset som veksler mellom å være midnattsolens rike og mørketidslandet. Foto: Frank R. Roksoy
utekunst: «Lys over land» står foran Kaarbø-bygget. Skulpturen består av norsk lys granitt, polert stål og en kule i marmor. Foto: Frank R. Roksøy Foto: Frank R. Roksoy