Han irriterer seg litt, der han står på utsiden av sceneinngangen til Harstad kulturhus. Bjørn Sundquist – en av Norges mest kjente og brukte skuespiller – tar et drag av sigaretten og tenker over forestillingen han nettopp har gjennomført. Nesten en og en halv time på scenen foran 550 tilskuere – der han forteller om seg selv.

Morbid

– Dette er en levende materie, og det endrer jeg fra kveld til kveld. I kveld glemte jeg rett og slett et eventyr jeg skulle lese høyt, fra ei blodig bok, som handler om min egen morbide sans for humor. Det glemte jeg helt av. Det er ganske kort, så det gjorde kanskje ikke så mye. Bortsett fra det så var kveldens forestilling fin, sier han.

Livet

Gjennom en og en halv time tar Bjørn med publikum på en reise helt fra starten av – fra sin egen oppvekst i nedbrente Hammerfest til teaterlivet i Oslo, turnélivet og litt til.

Forestillingen var opprinnelig et bestillingsverk fra Kulturhuset i Tromsø, og har vokst fra tre oppsetninger til en turne over hele landet.

Det er ikke et stand-up-show – selv om humoren hele tiden er til stede, men en forestilling om jakten på øyeblikkene som betyr noe.

Undergang

Sundquist forbanner seg over livets ugagn, fra barndommens ønsker som aldri ble oppfylt til ungdomslivets skjellsettende opplevelser, på godt og vondt. Og ikke minst skuespillerens fattige kår og lange dager – uten fri. Det er like galt om man har lite å gjøre eller mye. Det går i klimaendringer og verdens garanterte undergang og dommedag, det hele er krydret med mye humor, anekdoter, poesi, fortellinger og låter – med Bjørn selv på gitar.

– Man må jo ikke glemme at jeg er en gammel rocker, sier han og flirer.

I forestillingen snakker Sundquist ikke bare om det tøffe livet som skuespiller – men også om de fine magiske øyeblikkene.

– Det er et gammelt ungarsk ordtak som sier at «det går en engel gjennom scenen» – og det oppstår et slikt øyeblikk – kall det gjerne for sannhet – som ingen kan forklare hva det er, verken på scenen eller i salen. Man bare vet at dette var sant. Det er de øyeblikkene man som skuespiller leter etter. Det har jeg hatt en del av på denne turneen her. I dag også. Men man kan ikke tenke på det. Man må bare være der – som et dyr, nærmest.

Sirkushest

Sundquist har vært på turne hele senvinteren og våren. Ennå gjenstår det noen dager igjen – i hjemfylket Finnmark.

– Man blir sliten, men kanskje mest etterpå. Når jeg går inn på scenen, så er det «pang» – da er man på. Da er det som sirkushesten i manesjen. Da er det fint. Men det er klart; rett etterpå – etter en pils, så detter man litt sammen og evaluerer kveldens forestilling, som det så pent heter.

A-ha-opplevelsene

Sundquist har jobbet lenge med forestillingen, og har skrevet et manus som kunne tatt timevis å fremføre.

– Et helvetes liv, er det livet som er på planeten. Så i prosessen med å lage denne forestillingen, har jeg sett på hva jeg har opplevd i mitt helvetes liv. Da fant jeg viktige hendelser og opplevelser som jeg ikke vil beskrive som vesentlige, men som jeg likevel har valgt å ta med i denne forestillingen. Det har litt med at jeg måtte ha en sammenheng og utvikling i forestillingen, men de fikk meg også til å tenke over hva er fine øyeblikk i et liv? Da henter jeg ofte fram de små tingene, som at jeg en gang lå ved et vann og så en ørret svømme rett forbi. Det er ikke alltid de store spektakulære tingene som fester seg, men småtingene i hverdagen som tilfeldig dukker opp, sier Sundquist, og legger til avslutningsvis: Med slike opplevelser er det lett å sitere Johann Wolfgang von Goethe, som sa «Jo mer jeg tenker på saken, dess tydligere synes det med at livet ganske enkelt er til for å leves».