Denne novellen av Kjell Rune Henriksen ble publisert første gang i 2017.
«Tar du ut skiene mine, kjære?» Ordene var de samme som for 25 år siden. Likevel var det noe vesentlig som manglet. Det som på engelsk kalles «passion», var gnagd på av tidens tann gjennom et langt ekteskap. Vibeke Hinnøy kjente at det snart ikke var mer å gnage på. Nettopp derfor var hun her nå. På hytta på Storjorda.
«Selvsagt, elskling. Svaret Tomm Hinnøy ga sin kone kom raskt og kontant, og var kjølig som denne vinterdagen i februar. Strengt tatt var han mer opptatt av hvor usigelig teit det føltes å måtte sette skiboks på en Tesla Model S. Som om ikke det var ille nok at han var henvist til passasjersetet på en fullblods sportsbil subsidiert av den norske stat. Forfengeligheten hadde definitivt ikke avtatt med årene. Og selv med sølvbryllupsdag nært forestående, var han fremdeles bare 52 år. Mye ulevd liv lå fortsatt foran han, og han hadde både anledning og lyst til å ta for seg. Det var derfor han var her nå. På hytta på Storjorda.
De hadde ikke vært sammen i mange måneder før han fridde til henne. Skulle han noen gang tre en gullring med «evig din» på fingeren til juss-studiets vakreste kvinne, måtte han være rask i avtrekket. Han var nemlig ikke den eneste som kastet lange blikk etter den høyreiste blondinen som på høye hæler gikk over universitetsplassen og inn på det Juridiske fakultet i Karl Johans gate 47. Heldigvis hadde han et relativt solid forsprang siden han var Harstad-gutt. Vibeke la nemlig aldri skjul på at hun var hjemmekjær og at hun etter studiene var fast bestemt på å flytte nordover og nærmest mulig, og aller helst til, Kveøya i Kvæfjord. Tomm hadde spilt kortene sine rett og antydet at han slett ikke var fremmed for å bosette seg på en øy som på den tiden var flere år unna «fastlandsforbindelsen» som først ble offisielt åpnet for bare seks år siden. De hadde vært til stede denne septemberlørdagen i 2010 da den vel to kilometer lange forbindelsen fra Salen til nordvest på øya ble offisielt åpnet. Men Vibekes drøm om en gang å bosette seg i sin barndoms grønne paradis hadde forvitret. På samme måte som kjærlighets- og troskapsløftet hun hadde avgitt i Harstad kirke for et kvart århundre siden.
Det var en julidag i 1991 at hennes far førte henne oppover kirkegulvet til orgelbruset fra Daniel Hægstads «Brurmarsj fra Lødingen». Hun kunne ennå se for seg sin tilkommende Tomm stå småtrippende ved alterringen. Som en kledelig forgrunn til det trekantformede altermaleriet med bilder av Jesus og Hans Egede. Sistnevnte stod og talte til en liten gruppe eskimoer. Av en eller annen grunn hadde hun alltid hatt slik sans for denne kirken i «Parken» som ble vigslet av biskop Alf Wiig den 3. august 1958. Om arkitekten Jan Inge Hovig visste hun at han også hadde tegnet Punkthuset, Harstad kino og samfunnshuskvartalet. Og at han hadde vært gift med hele Norges Matmor, Ingrid Espelid «så har med juksa litt» Hovig.
«Vil du elske og ære han og være trofast hos han i gode og vonde dager til døden skiller dere ad?», hadde hun hørt presten spørre. «Ja,» hadde hun svart. Og hun mente det av hele sitt hjerte. Hun hadde falt pladask for Tomm. Han var pen, kjekk og morsom. Han delte hennes interesse for friluftsliv, og ikke minst var han fast bestemt på å flytte tilbake til Harstad etter endt utdanning. Dessuten talte det til hans fordel at han var fra en godt bemidlet familie.
Det nygifte paret la mange planer på turen nordover. I en blå Volvo 240 1986-modell hadde de pakket alt de eide og hadde av jordisk gods. I alle fall det de hadde hatt til disposisjon på sine respektive hybler i Tigerstaden. Allerede før de kom til Namsskogan, porten inn til et grisgrendt strøk der ingen skulle tru at nokon kunne bu, følte de at livets vei var brolagt med paragrafer og evig lykke. Han hadde fått jobb som advokatfullmektig hos en av Harstads beste skrankeadvokater, og som dommerfullmektig i Trondenes tingrett skulle hun avtjene juridikumets verneplikt i den andre enden av rettsapparatet. Men når pliktløpet var over, skulle de være ett og samme lag. Døgnet på tamp. Som likeverdige partnere i advokatfirmaet Hinnøy og Hinnøy.
«Retinitis pigmentosa i tidlig fase». Ordene fra øyelegen på Harstad sykehus var som maskingeværskudd i Tomms ører. Diagnosen var som fryktet, selv om han etter beste evne hadde prøvd å bedra seg selv med at det sikkert var en bagatell som glatt kunne fikses med nåtidens laserteknologi.
– Jeg er redd jeg har dårlig nytt. Jeg beklager, men jeg kan ikke lenger gå god for at du kan kjøre bil. Relativt sett er sykdommen i en tidlig fase, men det vi kaller kikkertsyn er likevel så langt fremskreden at verken jeg eller du kan ta risikoen, sa øyelegen med en ektefølt beklagelse i stemmen.
– Men dette kan vel fikses. Om ikke i Norge så i alle fall i utlandet. Jeg betaler hva som helst. Tomm Hinnøy klarte ikke skjule desperasjonen som tiltok i styrke.
– Jeg er redd jeg har mer dårlig nytt, sa øyelegen. Intensiv forskning i flere retninger har gitt lovende resultater, men det er nødvendig med ytterligere studier for å vurdere om behandlingene er virkningsfulle og kan tilbys pasienter, sa øyelegen.
– Så det betyr at....., sa Tomm Hinnøy.
– Ja, dessverre. Jeg er redd for det, sa øyelegen.
«Jeg er redd jeg har dårlige nyheter.» Gynekolog Siri Trastad ved UNN Harstad flyttet blikket fra dataskjermen, tok av seg brillene og så Vibeke Hinnøy rett inn i to brune øyer som allerede var fylt av en ung kvinnes modige tårer. Dag etter dag, måned etter måned og år etter år hadde den ønskede graviditeten latt vente på seg. Og nå hadde sanden i timeglasset rent ut. Den biologiske klokken hadde slått sitt siste slag, og Vibeke Hinnøy skjønte at hun ville forlate denne verden uten den velsignelsen det er å kunne sette egne barn til verden.
Livet i advokathjemmet Hinnøy og Hinnøy var godt over middagshøyden når det kom til romantikk og et kjærlig familieliv. Sykdom og sorgen over infertilitet hadde vært som å slå en bøtte vann over de få gnistene som var igjen av et en gang så flammende og hett samliv. Mens han gikk tidligere og tidligere til sengs, ble hun sittende i sin ensomhet – med en film og en Amarone som smertelindring for et hjertesår som aldri ville gro. Ikke før hun fikk ryddet opp. Ikke før hun fikk ryddet av bordet.
«Det ventes betydelige snømengder utover dagen....»
Hun slo av radioen. En meteorolog skulle ikke få ødelegge denne dagen hun ned til minste detalj hadde planlagt mens Tomm angivelig var på en juss-konferanse i USA. Et visittkort hun hadde funnet i hans Armani vitnet imidlertid om at han også hadde andre ting på gang. Hvilket også ble bekreftet av en engelsktalende kvinne hadde ringt advokatfirmaet og spurt etter Tomm.
«Skal vi legge turen til Rundfjellet, kjære. Så kan vi kanskje gå videre mot tredje-. andre og førstevannet. Det er gode værutsikter, sa hun idet ektemannen kom inn på kjøkkenet på hytta. Skjønt hytte. Den jevne harstadværing ville ikke nølt med å kalle det et bolighus med en standard i øvre sjikt.
«Ja, hvorfor ikke», sa Tomm og puttet en kapsel inn i Nespresso-maskinen.
Melåplatået lå badet i et vinterlys så flatt at terrenget gikk i et. En whiteout-lignende tilstand som ikke akkurat gjorde det enklere for folk med dårlig syn.
– Vi følger løypen et par kilometer før vi drar mot venstre for Myrvatnet og legger kursen inn mot foten av Rundfjellet, sa Vibeke. Den knallrøde fjellanorakken hun vanligvis brukte, var byttet ut med en hvit som gikk mer i ett med omgivelsene. Fordi det passet til anledningen. I det fjerne kunne hun se Rundfjellet, fjellet som strakk seg 868 meter over havet. Som en høy varde på fylkesgrensen mellom Nordland og Troms. Langt borte kunne hun også se himmelen gå over fra lyst til mørkt.
«Før vi er fremme ved foten av fjellet, vil det være over oss», tenkte hun. Ikke et sekund hadde hun tenkt tanken på å endre plan. Trekke seg. For mye stod på spill. Det livet hun levde nå var uaktuelt å videreføre. Et innholdsløst liv med en kald, og snart blind mann ved sin side. Og en skilsmisse var ingen farbar vei ut av det ekteskapelige uføret. Av økonomiske hensyn, men også av hensyn til den ytre fasade – og på grunn av livet som fremdeles lå foran henne.
Tomm fulgte i skisporet rett bak sin kone. Men ikke fordi at han måtte. Like høyreist og flott fløt hun med taktfaste tak i det dagsgamle skisporet. Kvinnen som aldri kunne gi han det som opp gjennom årene hadde hulet ut et stadig større tomrom i livet hans. Nå var tiden inne for å fylle dette rommet med annet innhold. Et innhold som Vibeke ikke lenger var i stand til å varte opp med. Og at deres samliv skulle få en slik utgang var like nødvendig som det var opplagt. Han hadde tross alt avgitt et løfte i Harstad kirke denne julidagen for snart 25 år siden.
I oppgåtte spor staket de seg over sørenden av Dagborvatnet, eller Aurvannet som det også blir kalt. Og som et paradoks ønsket Tomm velkommen den mørke himmelen som kom nærmere og nærmere. Innen de var fremme ved Rundfjellvatnet ville snøværet være over dem. Da skulle han stikke fra. Og basert på en godt utviklet intuisjon visste han at hun ikke ville følge etter.
Tunge, våte snøflak gynget ned fra himmelen, og følelsen av spenning og forventning festet et hardt grep i Vibeke Hinnøy. Taktikken var å roe ned, for hun visste at ektemannen ville gå foran som han alltid gjorde. Men hun visste også at en svaksynt mann som Tomm ville være bortimot sjanseløs i uværet som endelig hadde kommet som bestilt. Med alle farene som det bratte og ulendte terrenget også kunne by på, var det svært gode sjanser for at hun ikke ville se sin mann igjen. Ikke før hun ville få en oppringning fra politiet om å komme og identifisere det de antok var hennes savnede ektemann. Det var jo ingen andre som hadde gått seg bort på Melåplatået i uværet.
Tomm Hinnøy økte tempoet, kastet et blikk bakover og så som forventet at hans kone ikke fulgte på. Selv i det tette snødrevet kunne han oppe i den bratte fjellsiden se den store snøskavlen som truet med å velte nedover, og som ikke ville stoppe. Ikke før den var godt ute på Sjuendevannet.
Oppover nordøstsiden ga han enda mer gass, og den ellers så naturinteresserte 52-åringen ofret ikke en tanke at det under det hvite teppet befant seg en sjelden forekomst av Snøsoleie. En nær truet blomsterart som daværende miljø- og utviklingsminister Erik Solheim ba ordfører Lillian Hessen ta godt vare på.
«Dette går faktisk bedre enn forventet», sa Vibeke Hinnøy til seg selv da hun i kaoset av snøkrystaller kunne skimte ektemannen der oppe i fjellsiden. Og hun stod helt i enden av Sjuendevanet da hun hørte drønnet og så snømassene rase nedover fjellsiden i mer enn hundre kilometer i timen.
«Ektemann hjelpeløst vitne til at kona ble tatt av snøskred ved Rundfjellet i Kvæfjord». Tomm Hinnøy lente seg tilbake i kontorstolen, åpenbart tilfreds med artikkelen som var publisert på Harstad Tidendes nettavis ht.no. Sorgen var fraværende. Derimot var han fylt av takknemlighet. Takknemlighet overfor den kvinnelige amerikanske øyelegen som hadde tatt sjansen, og som mot alle odds, hadde gitt han livet tilbake.