Highasakite er utvilsomt et av de mest interessante norske bandene for tiden. Bandet, som ble stiftet i 2011 og har gitt ut tre strålende album. Konserten lørdag kveld skulle egentlig vært i forlengelsen av Harstadkonferansen i januar, men ble utsatt på grunn av sykdom.
Midtpunkt
Bandet leverte som forventet; det har mange gode låter, er samspilt og høres bra ut, selv om låtene kan kanskje blir litt for lik det man hører på platene. Frontfigur Ingrid Helene Håvik er det soleklare visuelle midtpunktet - flott og grasiøs; og bandet gjorde det beste ut fra forutsetningene. Publikum lengst fremst var med under hele konserten, men jo lenger bak man kom, jo mindre så man - og jo mer gikk praten under låtene. Scenen i Niordic Hall er i utgangspunktet for liten til et slikt band; det er derfor man for eksempel under Festspillene har en større - og høyere scene - slik at flere kan se og artistene kan dominere salen mer.
Småprat
Jeg mener på ingen måte dette var en dårlig konsert; dette er et av de beste bandene i landet; og man bør ha høye forventninger til det. Og et slikt band leverer alltid godt nok. Så også denne kvelden. Men vandret man rundt i lokalet, var det tydelig at Highasakite aldri klarte å fange salen - samtalene og småpraten gikk ivrig etter hvert som man beveget seg bakover i rommet - spesielt i de rolige partiene.
Konsentrasjon
Til en billettpris nærmere 600 kroner, bør man kunne ha konsentrasjon nok til å ha fokus på scenen i den tiden bandet er på. Og i disse tider er det knapt en time pluss litt.
For etter 50 minutter annonserte Håvik at bandet spilte kveldens to siste låter. Nå kom det to låter til, men dragen nådde aldri de store høyder i Nordic Hall lørdag kveld. Til det dominerte bandet for lite og for mange var opptatt av sidepersonen.