Så hvorfor det da? Ganske enkelt fordi de fleste låtene innbyr til det. Først og fremst synger Marit utrolig flott. Ja hun til og med scatter så bra på flere av melodiene at selveste Louis Armstrong og Ella Fitzgerald antakelig ville nikket anerkjennende til hennes sangprestasjoner. Lytt bare til låtene «Frog in my garden», «It always is» og «Måtte bare», så skjønner du hva jeg mener.
Allerede på åpningssporet, «Going back, going forth», skjønner sannsynligvis lytterne at de bør vie albumet oppmerksomhet. Marits stemme er allerede nevnt som en årsak, men gud bedre, hvilken gjeng musikere hun har fått med seg. Med unntak av pianist Eivind Valnes, som har fulgt Sandvik gjennom en årrekke, har hun åpenbart fått med seg italienske jazzmusikere av ypperste klasse. Trommis Maurizio Picchìò og saksofonist Maurizio Giammarco har CV-er som inneholder samarbeider med artister som Mike Stern, Dee Dee Bridgewater, Billy Cobham og Chet Baker, bare for å nevne noen. Sammen med kontrabassist Raffaello Pareti og Fabizio Bosso på trompet, bidrar disse musikerne til en lytteropplevelse som ikke bare skaper nysgjerrighet, men som til de grader gir en følelse av at dette prosjektet fortjener å nå ut til musikk- og jazzelskere langt utenfor Norges (og Italias), grenser.
Og med sist helgs Spellemannsprisutdelinger friskt i minne: Neste år bør denne utgivelsen i det minste være blant de nominerte.
Onsdag kveld kan du selv få oppleve dette bandet i Lillesalen i Kulturhuset. Dit har Sandvik fått med seg hele truppen, til det som kvalitetsmessig kan bli en jazzkonsert av de sjeldne.
