Vandringen har blitt en tradisjon, og lørdagen fulgte den det samme konseptet som de tidligere årene. Bortsett fra at løypa og innslagene som vanlig var nye.

Også i år startet opplevelsene med et innslag i rådhuset, der det var sang og visning av en pepperkakelandsby. Deretter bar det til sentrum, der vi fikk et lite tablå fra barne-tv-serien «Jul i Skomakergata» ved historielagets lokaler.

Vandringsgruppen var også innom baptistkirka for et lite teaterstykke med elever fra det nye valgfaget på ungdomsskolen. På veien videre møtte vi motivasjonsnisser, dansere og en tiggerfant som til vanlig er øverste folkevalgt i kommunen – et uventet og artig innslag – Kvæfjord er endelig på vei ut av Robek-lista, men har vel enda en slunken kommunekasse.

Det var mer sang, dans og teater med rød- og blånisser; kanefart og tautrekking, der den onde greven fra «Reisen til julestjernen» bød heksa fra samme spill opp til konkurranse sammen med publikum.

Julevandringen for min gruppe sluttet med John Plucker spillende inne i en vakkert lyssatt svømmehall. Deretter var det julegrøt for dem som ville.

Til sammen innbrakte årets julevandring rundt 40.000 kroner, som igjen går til SOS barnebyer.

Dette er tredje gangen undertegnede ser vandringen. Årets vandring var sjarmerende, men manglet nok noe av magien jeg har sett tidligere. Den finner man i detaljene og samspillet mellom arena og innhold. Det er kanskje å kreve for mye av et slikt arrangement at det skal være like fantastisk hver gang, men det kan hende at enkelte tablåer kan videreutvikles og tas med videre – og få forrang foran å skulle gå nye veier hvert år – både geografisk og kunstnerisk. Men er det noen som kan få dette til, er det de entusiastiske ildsjelene i Kvæfjord.