Fredagen i Bakgården var en opptur utover forventet. Lørdag var det mer usikkert hva man kunne forvente seg. Det er ikke så mange festivaler med en slik programmering; Lars Vaular - Norges kanskje beste rapper i kombinasjon med "Oldies but Goldies" Zoo og Slade. Og lokale Ratapakk. Så at det var strekk i laget, er en mild beskrivelse.
Les mer : Slik var fredagen i Bakgården
Ratapakk
Bandet er for litt siden vokst fra en duo til et fullt band - med to korister, og fyllte godt scenen i Bakgården. Det er svært erfarne lokale musikere med i bandet, og det låt fint - litt amerikansk-inspirert lyd på det hele, men med hverdagslige nordnorske tekster om parforhold og livet forøvrig.
Siden dette var første band ut, kom publikum i rykk og napp etter hvert som konserten skred frem. Det var
stort sett godt voksne folk blant de oppmøtte, men ser man på programmet, er det ikke det så merkelig. Noen låter gled kanskje litt for mye rett og og ut av øret, mens andre var sterkere og varte lengre. Alt i alt et hyggelig bekjentskap med humor og spilleglede.
Lars Vaular
Lars Vaular er nok en av Norges beste rappere for tiden. Han sa selv fra scenen at musikken hans er komplisert - ikke for ham, men for publikum. Det skremte ikke den litt mer yngre delen av kveldens publikum til å henge med på hans utlegninger og betraktninger som speiler dagens
samfunn. Vaular stilte med to musikere på scenen, som både behersket elektronika og blåseinstrumenter. Det
var kult. I det hele tatt er lydbildet til Vaular noe for seg, og passer veldig godt hans bergenske rapping. Tekstene er viktig i Vaulars musikk, og lydbildet slipper vokalens hans godt til. De kanskje to mest kjente låtene hans, "Det ordnar seg for pappa" og "Gary Speed" var også høydepunkter under konserten.
Slade
Jeg var litt usikker på om jeg skulle le eller gråte da Slade entret scenen. Dave Hill og Don Powell er med fra glansdagene, og bandet byr fortsatt
opp til fest, selv om dette er mest for retro-fansen. Lite komplisert, outrert - og totalt utdatert. Bandet har ingenting nytt og melde, og har vært over toppen opptil flere ganger, så det er litt vanskelig å ta dette på alvor - og det kanskje heller ikke meningen.
Men publikum var med på notene og hoiet og skrek til de gamle hitene. Man bør gi publikummet mer enn de fortjener, men kanskje var dette unntaket? Jeg vet ikke helt, Ikke min greie, men populært for folket. Greit nok.
Zoo
Zoo var siste band ut. Det er kjempelenge siden bandet har spilt sammen i Harstad. De hadde en reunion i fjor i Bodø, men skulle etter eget sigende være bedre forberedt i år. Bandet gikk på scenen ikledd hvite motorsykkelhjelmer og hvit overall til tonene av låta "Jeg robot". I 1982 spilte nemlig Zoo inn en video for musikkprogrammet Zikk Zakk av denne låte med hjelmene på. En artig digresjon her er at Daft Punk i ettertid
har gjort karriere med slike hjelmer på. Og musikken på siste Daft Punk-plata er heller ikke så ulik det Zoo gjorde i sin storhetstid. For Zoo lagde ganske kompliserte låter; det var flinke musikere og det skjedde mye i låtene. Bare gjør et gjenhør, så hører du hvor flott funken og diskoen ble lurt inn i disse svært catchye låtene.
Etter "Jeg Robot" var det klart for superhøy allsangfaktor, da tonene til "Vent, ikkje legg på" kom. Også "Linemor" kunne de fleste. Bandet hadde øvd, selv om det var småfeil her og der. Men dette var ikke kvelden for slike vurderinger.
Etter et parti med litt mer ukjente låter, bar det ti topps igjen med "Ola Nordmanns seksualliv" og "Evig ung". Det runget i Bakgården, og da bandet gikk av, ble de beordret tilbake av publikum, og for andre gang denne kvelden tok de en sang to ganger ("Vent, ikkje legg på") var egentlig siste låta.
I en og en halv time drev bandet på, og for noen ble det litt lenge - kanskje et kvarter for mye - så praten ble livligere etter hvert. Men alt i alt et flott gjensyn med gamle helter, og langt bedre enn andre retro-artister denne kvelden.