Spesiell i betydningen annerledes. Etter torsdagens opplevelse av mennesker på flukt i sentrum, hadde immigrantene nå slått seg ned i en bolig i sentrum, for anledningen noen etasjer i F2 bygget over Peppes Pizza. Her inviterte de folk inn for å se hvordan de lever.

Det starter med at jeg, i egne øyne en betydningsfull journalist, betrakter og formidler, blir redusert til et nummer av mange. 114007 skriver mannen med tusj på en klistrelapp før han smeller den fast på genseren min. Deretter blir vi strippet for vesker, jakker gods og gull, før vi blir ønsket velkommen inn i deres ringe bolig. Vær så god. Kjenn hvordan det føles.

Vel inne går jeg fra rom til rom. Først over en haug med nøkler som ligger foran inngangsdøra, så inn i et rom der det dyrkes basilikum og andre urter, før jeg havner inne hos en beboer som slenger en sitron til meg. Siden det står en sitronpresse i nærheten, deler jeg frukten, presser den og heller den over en flaske som står på bordet. Beboeren er fornøyd, heller sitronsaft i en kopp og gir meg så flaska. Jeg heller i hans kopp, vi skåler og drikker alt i en slurk. Deretter får jeg begge koppene som jeg så må vaske i en balje.

Og sånn går jeg, fra rom til rom. Nye overraskelser, nye opplevelser. Et fremmed univers, der beboerne deler sine minner, tradisjoner og ritualer. Jeg går inn i storstua. En sveivegrammofon slenger sine knitrende toner ut i rommet. Først må jeg spandere noe fra en flaske. Så må jeg danse.

Jeg kjenner at jeg er utenfor komfortsonen. Jeg har ikke kontroll. Vet ikke hva som skal skje. Har ikke lenger betrakterrollen å hvile på. Får lyst å gå, men bestemmer meg for å se inn i de andre rommene.

Menneskene her ønsker å bli akseptert som en del av lokalsamfunnet, uten å legge bak seg sin historie og identitet. I kofferten har alle som ankommer et nytt land eller et nytt hjem, med seg sin egen kultur, vaner og erfaringer. Her uttrykkes dette gjennom et eget språk utviklet av Kamchatka. Nå styres boligen av immigrantenes nye regler og kultur. Boligen er en bro mellom deres fortid og framtid, og den reflekterer deres historie og liv.

Habitaculum ble en svært spesiell opplevelse. Gradvis begynte jeg å forstå reglene, da ble det hele mindre skummelt.

Og da jeg skulle gå, fikk jeg utdelt en gammel frakk og en koffert. Det immigrantene mangler av ting, har de desto mer av når det gjelder sjenerøsitet. Så en god klem, og ha det. Og der tuslet jeg da, gjennom byen med en tre nummer for stor frakk, og en koffert fra 50-tallet i handa. Hva må de tro, de som så meg slik?

Det kan for så vidt være det samme, jeg hadde begynt å venne meg til annerledesheten.