Når forventningene var skrudd så høyt i forkant, så har det naturligvis sammenheng med Bruns siste kritikerroste album «When I´m Free». Hennes femte plateutgivelse, som også i stor grad var fundamentet for onsdagens nær utsolgte konsert i Kulturhusets storsal. Når anmeldere ruller seks på terningen, så er det da også helt legitimt å håpe på de aller beste leveranser fra scenen. Ikke minst når vi også tar med i regnskapet av vi her snakker om en artist med flere Spellemannspriser på sin CV.

LES ALT OM FESTSPILLENE HER

Allerede noen få sekunder ut i første låt vet vi at vi har å gjøre med en artist som er perfeksjonist - som tenker kvalitet ned til den minste detalj. Det kommer klart til uttrykk i hennes særegne og fleksible vokal, men det framgår også tydelig gjennom valget av musikere. Det svenske superbandet Tonbruket, med forsterkning fra blant annet Josefin Runsten, står godt på egne bein, men det er heller ingen tvil om at de kler Ane Brun – og vice versa. Samspillet sitter som ei kule, og innlevelse og kommunikasjonen musikerne imellom, bærer klart preg av at de finner tonen og trives på scenen. Det smitter over på publikum som, riktignok på oppfordring, går opp i stående på et par låter.

Det føles litt urettferdig å trekke fram enkeltpersoner, men jeg drister meg likevel til å fremheve multimusikeren Sofie Runsten. I tillegg til å traktere fiolin og perkusjon, fremstår hun som en glimrende backingvokal.

Så skal det heller ikke gå ubemerket hen at Ane Brun selv briljerer på sin akustiske gitar når det passer sånn. Og det gjorde det på låtene «All we want is love» og «Daring to love». Den siste i i samspill med nevnte Runsten, og det er spesielt her magien kommer inn. Stemning, lyssetting og koreografi var bare helt; ja, magisk.

Blant konsertens definitive høydepunkt vil jeg trekke frem «You lit my fire». Her kombineres vokal, rytmikk og tekst på en måte som smyger seg innunder huden. Brun kunne selv fortelle at låten ble skrevet i sinne. Det kunne vi sense. Nerven i denne soulinspirerte feministhymne var til å føle på.

Et høydepunkt fant jeg også i «Shape of a heart» med sin indiskinspirerte tøtsj. For ikke å snakke om hennes tolkning av Beyoncés «Halo». Den neilet hun, og vipps var vi inne på magisporet igjen - der vi var store deler av forestillingen.