Festspillene presenterte på Karma mandags kveld Kvæfjord-artisten Inge Bremnes. Konserten ble en frydefull time, og et deilig møte med den Liverpoolutdannede unggutten.
Inge føyer seg inn i en rekke med nordnorske unge menn som gir sommernattas bilturer over Saltfjellet et deilig tonefølge, og et smil rundt munnen. Inge minner meg om både Sondre Justad, Kristian Kristiansen og Moddi, men er seg selv først og fremst.
”Livet e førr langt tell å se fræm”, synger Inge . Kanskje nettopp derfor fremstår han som en klok ung mann, med identitet og integritet. Tekstlig som musikalsk; tilstede her og nå. Med artig sangteknikk og sjelden, frekk bruk av dynamikk.
Festspillene har byttet ut Ludo mot Karma, og valget er bedre som konsertlokale, men ikke optimalt. Publikum holdt kjeft mandag selv om lokalet er et klassisk vanskelig lokale, med lav takhøyde og søyler som ødelegger for synet. Inge får æren. Inge holder oss nede, drar oss opp, og tar oss ned igjen.
Det blir spennende å følge med han videre, og spesielt artig å høre i større format. Måtte han holde ut i løypa, som skal inneholde så mange østnorske nåløyer for å breake på nordnorsk. Men, har du fyrvoktere ( steinbra band), har du løkte langs din lei.
Radiolåta ”Screaming Stronger” er fin, men ikke den beste. Sjekk ut de andre ved nærmeste anledning.
