Gamle Sjøbua har blitt et kult klubb-lokale for urban jazz i neosoul- genre, og andre jazz- og soul-genre. I går spilte White Ascot sin festspillklubb-gig, og om de ikke forførte oss, så underholdt de oss en times tid med eget, godt materiale.
Det vil si, kvelden inneholdt en cover-låt. Maniac fra Flashdance ble skrevet ihvertfall to skolereformer før bandets medlemmer ble født. Ting er visst gjennomgående mer kontrollert og pent og pyntelig gjennomført blant dagens unge musikere enn i forrige årtusen.
Bestiller meg derfor Dirty Off- White Ascots til 50-årsdagen om fire år. Jeg trenger mer skitt og motstand. Ikke at vokalist Frida Lydia Waits trenger å bli Janis Joplin, men tar ut de mulighetene hun viser ligger i stemmen sin til å fylle ut det mørke som ligger i tekstene.
Jeg anklager ikke bandet for å ikke være noe annet enn de er, men for å ikke hente ut potensialet de kun flekkvis viser ligger der til å gi motstand og utrygghet. Soloer er personlige valg, men jeg trenger likevel at soloene til gutta i bandet er mer enn diatoniske, pene pyntelige soloer.
Ta meg med på kromatiske utsving som låtene likevel legger opp til. Knepp opp skjorta, bort med snille-brillene, still udusjet på scena, se oss i øynene og få oss til å legge bort mobilene våre. Syng Disaster for tidlig, for sent, bare ikke on time, for da blir katastrofen kjedelig. Vekk oss, for det er mye fikling i salen på feelgood-balladene, som tross alt ikke bare handler om feelgood.
You got no time to waste. Også Ascot har en skyggeside utenfor komfortsonen.