Den omfatter en fotoreportasje, «Tilbake» av Andrea Gjestvang. Dette er en fremragende presentasjon av enkeltmenneskets avmakt i møte med et iskaldt norskt Kafka-byråkrati. Nettopp gjennom et intenst fokus på livsdetaljer får vi øye på det lille individet i sin maktesløshet. Men som fotokunst er bildene heller uinteressante.

Altså, essensen er ikke kunstuttrykket, men vår humanismes skjebnetime. Og at vi, tilskuerne, står midt opp i det!

Under mesaninen presenteres et knippe video-sekvenser som forteller om flyktningers opplevelser i hjemlandet, i Hellas og Tyrkia, om tragedier og elendighet, og nok en gang om maktesløshet overfor MAKTA. Sjelden har jeg opplevd sterkere sannheten i fortellingen om de gode mennesker som spør Mesteren om når de skulle ha møtt Ham. Men som video-art er det heller sjabert: uklare scener, tilløp til rytmisk kaos, motiver ute av fokus, sjanglende håndholdt kamera. Man kunne fristes til å si at det får være måte på realisme.

Spriker

I hovedsalen står den kurdiske billedskaperen Shwan Dier Qaradaki fram. Han synes å framstille seg som (kommende) islamsk statsminister her nord i form av et utall sterile selvportretter i ulike positurer.

Du får nesten en følelse av møte en sammen-smelting av Saddam Hussein og Stoltenberg jr. som Generalsekretær. Gestene er presist observert og sier noe om maktens estetikk. At figurene er fullstendig livløse, forteller noe om maskespillets magi.

Men dette er markedsført som en kunstutstilling, og det hele henger bokstavelig på «Sør-veggen», en stort anlagt parafrase over flyktningers kår i en vond verden.

Jeg vet at Qaradaki er kåret som «årets nykommer» i Norge og har fått Oslo kommunes kunstnerpris, men det hjelper ikke. Vi møter et knippe anekdotiske fragmenter lenket sammen til noe som har dekorativ effekt, men som likevel spriker. Merkelig da formspråket er preget av tegneseriens dynamikk.

Helt til venstre svever to F-35 (?) jagerfly over flåter med flyktninger. En av dem minner forresten om Naos ark. Inn mot midten er det en selvmordsbomber som drømmer om de 1000 jomfruer som venter han. Den ene som er angitt, er skrekkelig dårlig tegnet, men det er kanskje et ironisk poeng?

Sentralt fremstår en same pluss et skralt tegnet reinsdyr og et rødt eple. At man finner en atombombe-eksplosjon i himmelsegmentet var ikke uventet.

Tegneferdighetene svikter

Arbeidets hovedtyngde består av tre deler i nedre halvdel av bildet. Her er fremstilt historien om Abraham som ville ofre sin sønn Isak, og som ble hindret av en Herrens engel. Isak ligger mot en pyramide av skjendede lik, og på toppen ser man gjengitt et berømt minnesmerke over amerikanernes seier på Ivo Jima i Stillehavet. Soldatene er i ferd med å reise flagget –IS sitt svarte.

Verket avsluttes nede i høyre hjørne med Diktatoren, det ultimale maktmenneske. Allegorien fungerer og åpner for refleksjoner over «tingenes iboende djevelskap».

Det er bare synd at tegneferdighetene svikter noe, se for eks nøyere på Tyrannens høyre hånd.

Dette er kanskje pirk, men utstillingen er samtidig Festspillene i Nord Norge sin profilering av visuell kunst. Festspillene må gjerne ha også andre intensjoner i den sammenheng, men hvis disse realiseres med konsekvenser for kvalitetsnivået på visningene som billedkunst betraktet, har Festspillene et forklaringsproblem ikke alene overfor publikum.