Søndag kveld inntok festspillprofilene Nordic Hall.

Dansekollektivet Kartellet er godt kjent blant festspillpublikummet gjennom flere opptredener de siste årene, der hovedelementet er menn som danser sammen, gjerne på grensen til lek og kamp.

Benjamin Mørk fra Senja er musiker med høy kompetanse på å skru sammen elektronisk musikk.

I forestillingen «Anføttes» er utgangspunktet enkelt; fungerer det å bytte ut folkemusikken med elektronika, og baserer dansen på gamle idettsleker? Og svaret er enkelt og greit ja.

Puljer

Sigurd Johan Heide har vist tidligere at han liker å leke med konsertformen; gjerne ved å plassere publikum flere steder i rommet for å oppnå intimitet og tilstedeværelse. Også denne gangen var publikum plassert i salen i adskilte puljer, slik at det var plass til fem voksne karer å utfolde seg mellom. Filmer ble projisert på flere lerreter i rommet, mens Benjamin Mørk sto på scenen og spilte.

Samstemt

Måten elektronikamusikken fungerer scenemessig på, kan bygge opp avstanden mellom scene og sal; en mann står bøyd over en maskin og skrur. Man får lite visuell forståelse av det som skjer (og kan ofte ryke ut i småprat med sidemannen).

Men her er det løst på en fin måte, både med lys, video og ikke minst Kartellets fem fyrrige menn som utfoldet seg mellom publikumsradene.

Banalt

Fokuset flyttes naturlig mellom elementene; ingen stjeler fra hverandre.

I salgsteksten står det at forestillingen er direkte, ærlig, banalt og uten jåleri.

Det stemmer godt. Det er ikke mange lagene her. Musikken ligger godt i øret, ikke direkte utfordrende - men behagelig og godt tilpasset aktivitetene på gulvet. Danserne leker sisten, danser med hverandre, driver ballspill med publikum, og etter hvert håndhilser på alle i salen. Det er gjort noen grep i forestillingen der spenningen, leken og alvoret er godt fordelt, selv om jeg tidvis kanskje skulle ønske meg mer temposkifter. Det kan bli for mange gjentakelser.

Risiko

Det å få to meter med mann deisende i fanget er kanskje ikke ønskesituasjonen for noen og enhver, men likevel fryder publikum seg over hvor nær danserne er – og føler kanskje litt på risikoen over å bli utsatt for noe – når ballspill, lek og dans foregår på centimeters avstand.

Samtidig som jeg synes Kartellet får til noe nytt, er jeg spent på hvor veien går videre. Denne forestillingen er ikke like intens og følsom som «Kartellet» fra 2012. Men helheten, gode regigrep og spenningsbygging i tråd med det vi var lovet, sikrer femmeren.