Det perfekte er det kollektive selvmord! Når en mann og kvinne kommer sammen og aldri får mer enn ett barn, vil menneskeheten dø ut. Og det er alt i alt det beste som kan skje, mener Zapffe.

Regissøren og dramatikeren Lennart Lidströms samspill med Kristian Fr. Figenschow jr. resulterte i en helstøpt monolog om Zapffe. Humoren og pessimismen balanserer på scenen der Figenschow taler om, for og med Zapffe selv. Teksten er solid og bærer iscenesettelsen trygt frem for publikums blikk. Filosofiske undringer og runder rundt skrivebordet bringer publikum gjennom egne refleksjoner. Sånn sett fungerer forestillingen motsatt av Zapffes egen misjon. For Figenschow & Lidström maner frem en optimisme i oss. De viser teatralt hvor viktig humoren er for å takle livet. For i pessimisten, depresjonen og nedstemtheten ligger humoren nettopp som et ankerfeste i livet, den forankrer livsgleden til hjerteslagene. Zapffes fortellinger, i Figenschows skikkelse, om den autoritære oppvekst med innslag av vold, trusler og undertrykkelse gir forestillingen et ekstra lag i fortolkningen. Det tragiske, det pessimistiske og det komiske blir forståelige størrelser i et menneskeliv med en slik skjebne.

Zapffe selv argumenterte derimot for at menneskets fornuft har gjort arten livsudyktig og at den beste løsningen vil være å la menneskeslekten dø ut. Hålogaland Teaters visning er nedstemt, nedtonet og enkel i sitt formspråk, men den er klar og den har et budskap om livet selv. Snarere enn å gå inn i samtidsteaterets teknologiske interaktive og visuelle spillverden, drar Lidströms konsept oss ned til en enkel teatral fortelling om Zapffes eksistensialisme. Monologgrepet fungerer. Og publikum spiller med, allerede ved første replikk er de der. De venter, de lengter og der får det de vil ha. Figenschow treffer sitt publikum, en målgruppe som også vet hva de kan forvente. Og HT innfrir.

Dette er tekstnært teater, folkelig og livsnært. En dramaturgisk nerve treffer salen og avsluttes akkurat på slaget, forestillingen er timet godt. Og vi sitter igjen, med tanker om livet og døden - og lysten til å låne en bok av Zapffe:

«Et liv som ikke kan skue utover ens eget begrensede liv og inn i dødens gåte - når denne skuen er dets innerste og inderligste ønske - er ikke et liv verdt å føre videre. Mennesket er et villskudd på livets tre. Verdiene gror i forsakelsens jord. En ubefolket klode, er ingen katastrofe. Kjenn eder selv, vær ufruktbare, la jorden være stille etter dere!»