Det er ikke lett å være musiker og skulle prestere på høyt nivå. Så mye kan gå galt, spesielt dersom alle ritualene man har tillagt seg gjennom et langt øveliv ikke utføres til punkt og prikke. Dette er utgangspunktet for slagverker Jennifer Torrences forestilling «No say, no way» som ILIOS-publikumet viste stor interesse for lørdag ettermiddag.
Et foredrag om triangelets plass i musikkhistorien er grunnlaget for Torrences forestilling. Vi får være med de siste minuttene før foredraget begynner. Det telles publikum, rekvisittenes posisjon i forhold til hverandre justeres med millimeterpresisjon, det drikkes vann og papirer ordnes. Slagverkeren er klar, så er hun det ikke, og ritualene må gjennomgås på nytt. Det hele utvikler seg til en tragikomisk affære hvor det som kan gå galt, selvsagt går galt. Så er det å begynne på nytt, men med ritualene på slep, som en slags ond talisman.
Torrence er like mye skuespiller som musiker i denne forestillingen. Hun evner gjennom tydelig mimikk og spennende kroppslig musisering å holde interessen til publikum, inkludert undertegnede, oppe gjennom hele den femti minutter lange seansen. Selv om Torrence ser med musikerens øyne på problemstillingen, tror jeg dette er gjenkjennbart for mange andre grupper i samfunnet. Golfspillerens jakt på den perfekte put-en eller fotballspillerens forberedelser før straffesparket går i mål, innehar for eksempel muligheter for de samme selvdestruktive ritualene i øyeblikket «like før».
