Vin, altså. Prosjektet hans er å få pulsen ned hos den som står overfor det ofte pulsøkende øyeblikket vi alle har opplevd, når kelneren på restauranten har åpnet den fine flaska og vil vite hvem som skal avsmake.

Boka «Husets vin» har undertittel «senk skuldrene - lær triksene», og Skoglunds prosjekt er å si slapp nå av. Det er bare gjæret druesaft.

Ufarliggjøringsprosjektet lykkes langt på vei. Skoglund klarer i større grad enn de fleste andre vinbøker - og uten å snobbe nedover - er å ufarliggjøre valg av drikke til mat, noe de fleste av oss står overfor en håndfull ganger om dagen, enten på vegne av oss selv, famiilen - eller selskapet på den fine restauranten: Vi burde kunne det etter noen dagers trening.

Skoglund lainer kompetent og velsortert opp de nyttigste knepene. Det er ikke en bibel, men en startplattform, et minstemål til enhver middag med flere enn to ingredienser. Boka er basiskunnskap den norske grunnskolen egentlig skulle ha puttet i hodet på oss før fylte 13 år. Vi lærer jo om potet, så hvorfor i søte granskauen skal ikke et av verdens andre viktige jordbruksprodukter være pensum.

Skoglund er siviløkonom, sommelier (vinkelner) og blogger, og en trenet sakprosaisk flyt. Han skriver drivende, og tar i bruk anekdotiske knep, freske fraspark og kreative vinklinger for å få fram stoffet, knekke mytene og avkle snobbene. Det øker underholdningsverdien betraktelig i en bok som i bunn og grunn er en godt utbygd vinbruksanvisning. Noen sider ute i teksten er leseren et lite vokabular rikere, og kan ved matbordet gi en oppvisning en sann vinglassninja verdig. Øye, nese og nyslipte smaksløker er klar for å sende vinkelneren den kvalifiserte responsen på den gjæra druesafta han nettopp har slått en liten smaksprøve av ned i glasset.

Boka våger seg litt lenger enn bare å skille mellom skvip eller skvalp. Den som har en eller flere boka rundt samme tema i hylla kan belage seg på en repetisjonsøvelse og tilstrekkelig dybdeboring i enkelte tema Skoglund holder for viktige. Kan hende han dreier noen grader på kunnskap også, men det blir ikke plagsomt overlessende eller belærende på noen måte. 160 sider er ikke nok til å dekke faget, og man kan alltids diskutere hva som kunne vært med og ikke.

Det er bare å gratulere med veltenkt innhold, interessevekkende sortert - og nokså sjarmerende fortalt.

Skoglund skriver vinblogg, og kjører samme stil der. Nett i all ære, men jeg må si at noen stoffområder har en viss håndfølelse, presentert i innbundet papir. Det er kos med bok. Særlig i mørketida, i en dyp stol, for eksempel ved en brennende peis, med - eller uten - et glass innen rekkevidde. Hva som skal være i glasset? Tja. Det er en situasjon Skoglund ikke har spesifisert i boka, så da får man se, lukte og smake seg fram.

FAKTA:

Gunnar Skoglund:

«Husets vin»

En siviløkonom og vinkelner gjør den vanskelige vinen til noe enkelt og overkommelig.

Spartacus forlag 2015