En av forsommerens målinger ga Miljøpartiet De Grønne (MDG) reelle mandatsjanser til Stortinget.

Det er selvsagt for tidlig med prognoser, men partiet har utvilsomt fått vind i seilene siden 2009-valget, med 0,03 prosent oppslutning. Siste lokalvalg ga innpass i 16 av landets kommunestyrer. Partiet har i alle fall fått selvtillit nok til å invitere SV, KrF og Venstre til en grønn, uavhengig allianse på Stortinget — etter at de har brutt med sine regjeringsblokker. Visjoner kan være sunt. Men med et snev av realisme når det gjelder mandattall, blir dette musen som brølte. Og de politiske realitetene tilsier at tanken er dødfødt foran det som for de øvrige partiene og et overveldende flertall av velgerne vil være et regjeringsvalg.

MDG fremstår som et énsaksparti, med mindre krav til detaljer og indre sammenheng i alt som ikke har med klima og miljø å gjøre. Dermed kan man utfordre de rene av hjertet i partier som gjerne profilerer seg med grønnfargen, men som har et mer krevende forhold til politiske helhetsløsninger. Hos velgerne har miljøbevisstheten gått noe i bølger. Mange anser nok miljø – og klimapolitikk som viktig for sitt partivalg. Men hittil har grønne bølger blitt fanget opp av etablerte partier.

Kanskje sitter en del velgere i sofaen og venter på et mer radikalt miljøparti. Og det kan for den saks skyld tenkes at MDG, etter hvert som partiet blir mer kjent og eventuelt får reelle sjanser, kan hente en tilleggsgevinst hos velgere med et mer diffust ønske om nye koster blant de «gamle» partiene. Men det er liten tvil om hvor MDGs største velgerpotensial befinner seg: I de tre småpartiene som MDG har invitert til en grønn allianse mot «den store grå».

SV og KrF hilser et samarbeid velkommen — innen rammen av de politiske realitetene, dvs. de to blokkene som står mot hverandre. Venstre går lengst i å kreve et klart sidevalg fra MDG. Resultatet av det hele kan bli en forstørret utgave av et annet trusselbilde i KrF: kristne minipartier, rene av hjertet og med mulighet til å splitte kristne kjernevelgere så mye at KrF havner under sperregrensen. Et fremadstormende miljøparti som synes Jens og Erna er like ille, kan faktisk true hele feltet av nåværende småpartier på Stortinget.