Et innslag som vil bli husket fra årets Venstre-landsmøte er Trine Skei Grandes lansering av seg selv som kunnskapsminister i en borgerlig regjering. Å markere vilje til ansvar og makt er normalt for en partileder. Men motmeldingene fra Høyre, Frp og KrF i løpet av landsmøtehelgen må hun jo ha kalkulert med. Fordeling av ministerposter kan med fordel vente til velgerne har sagt sitt. Men det skolepolitiske programmet som blir en hovedsak for Venstre, og som lanseringen var knyttet til, skaper ingen problemer i den borgerlige leir — og ikke ellers i det politiske landskapet heller, for den del.

Den andre hovedsaken som Venstre har trukket opp, miljø, egner seg bedre til den strategiske utfordringen som ble tydelig markert på helgens landsmøte: Å vise forskjellen på en borgerlig regjering med og uten Venstre. Som garantisten mot oljeleting, herunder konsekvensutredning, utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja vil Venstre videreføre SVs rolle i den rødgrønne regjeringen — og språkbruken i landsmøtesalen lignet tidvis på et ultimatum. Her ligger det utvilsomt an til dragkamper i eventuelle regjeringssamtaler som inkluderer Venstre.

Partilederen trakk også inn handlingsregelen som et felt hvor Venstre trengs som garantist, fordi Høyre angivelig er blitt ullent i spørsmål om ansvarlig oljepengebruk — en analyse lite egnet utenfor landsmøtesalen. Men Venstre har en betydelig utfordring i å «hente tilbake velgere som er utlånt til Høyre» og er seg bevisst faren for å få en parallell til SVs «Ap light»-stempel i den rødgrønne regjeringen. Unge Venstre fikk imidlertid nedstemt en rekke forslag i grenselandet mellom liberale og liberalistisk.

I historisk perspektiv står Venstre godt samlet. Partiledelsen har full oppslutning om bruddet med Lars Sponheims fire år gamle personlige garanti mot å bidra til regjeringsmakt for Frp. Garantien er omgjort til å gjelde en borgerlig regjering i en eller annen form etter en borgerlig valgseier, men Frp og Venstre ved samme bord anses som lite sannsynlig. Sponheims garanti hindret ikke et resultat under sperregrensen i 2009. Så får man se om den nye garantien kan bidra til den avgjørende forskjellen — den som befinner seg mellom et valgresultat på 3,9 og 4,1 prosent.