Dryling av tørska torskhau er en sport som brer om seg. Det fjerde åpne mesterskapet trakk over hundre drylera og en stor mengde tilskuere. BILDER
Publisert: 06.08.2011 kl. 20:08 , Endret: 06.08.2011 kl. 20:19
Et stort og hengivent publikum samlet seg i solskinnet for å bivåne mesterskapet lørdag. I tørska torskhaudryling er deltakerne oppdelt i skitonga, kjyvkjerringe og hæstpeisa, og sporten går i all enkelhet ut på å ta et kritisk, men fast grep rundt en skrukkete, ofte mange år gammel, levning av arten gadus morhua (torsk), for siden med et kontrollert, men ekslosivt kraftuttak å distansere levningen lengst mulig fra egen kropp.
Verste hestpeisen for dagen ble Christer Hestdal, som gjør et poeng av at han kommer fra Bogen. Han innehar verdensrekorden, og forsvarte mestertittelen med bravur. Hans lengste kast oppsto i en smidig sving med jamsies føtter - altså uten tilløp - og uten synlig bruk av krefter - så smekkert gikk det til.
Blant kjyvkjerringene regjerte Lisa Øien fra Skånland, bosatt på Liland, i år som i fjor. Armsving ligger i familien. Hennes sønn, Trym Øien Jakobsen, smelte til med en praktinnsats som ga ham seier i skitongeklassen.
Publikum kunne avnyte en enorm variasjon i stil og teknikk, fra saktmodige underarmsdrefs, lange overhauslenger, lurehiving og regelrett kyling, til noe nær perfeksjonert dryl med pekefingergrep bak skallen. Nå skal ingen lenger være i tvil om hvordan sporten skal utøves, ettersom den har fått egen manual.
I sporten ligger minst tre avgjørende momenter - evne til å vurdere hodeform, tyngde og utseende på hodet, god armmuskel og teknikk i kastet. En viss rotasjon i prosjektilet forlenger flygebanen. Det er ytterst populært å ta i så hardt at man blir våt i håret, men et slikt kast blir uten unntak dømt dødt. Politikeren Jardar Jensen, ordfører i Evenes, valgte naturlig nok denne innfallsvinkelen på deler av sin innsats. Jubelen var godt hørbar.
Forholdene under mesterskapet var vindfulle, men ikke til fordel for kasterne. En lei sidevind kunne skape aerodynamsiske mareritt og kludre til sikte, bane og nedslag for deltakerne.
Rekorder ble det ikke. Men en fin konkurranse likevel, og ifølge arrangørene mindre sprik i resultatlistene. Antallet deltakere og publikum borger for at sporten nå er i ferd med å feste seg i den norske folkesjela.
