En høytid som kan brukes til så mangt. Jeg minnes fine skiturer i fjellet, hvite vidder i strålende sol og gnistrende skiføre. På havet i «seivøa», blodfersk småsei med nydelig lever. Nam, nam. Jeg sier ikke mer. Så var det fotballen. Etter en lang vinter kunne vi igjen leke med lærkula, og det aller fineste minnet kommer nettopp fra fotballbanen og det har jeg lyst å dele med dere.

Jeg gjør et «langt hopp» tilbake i tiden, helt til pinsen 1957. Jeg gikk på skole i Narvik. Fikk mange gode kamerater, de fleste fra Narvik og veldig interessert i fotball var vi alle. Vi var som sagt gode venner, men når vi kom inn på hvem som hadde det beste fotballaget gikk diskusjonen høyt. For meg var det selvfølgelig HIL, laget i mitt hjerte som hadde gitt meg så store opplevelser på Harstad stadion. Som sagt, gode kamerater, flotte gutter, men her var de veldig uenig. Vel, var HIL et godt fotballag og hadde store ting å vise til, men iår var Mjølner skikkelig godt trent. Hadde vært i Kiruna og imponert og det skulle de nok vise i pinseturneringen som jeg tror NOR, det andre laget i malmbyen arrangerte. Jeg stod på mitt og var ganske stor i kjeften. Alt foregikk selvfølgelig i vennskapelige former og da trekningen viste at Mjølner skulle møte HIL i første kampen var det som bestilt.

Skal ikke legge skjul på at det var en i overkant spent gutt som gikk opp til stadion. Kameratgjengen var allerede på plass og etterhvert fyltes stadion, masse folk og kjempestemning.

Ja, kameratgjengen og hvem andre var sammen med dem enn Kis. Navnet Kis vil sikkert noen av dere seniorer huske, men ikke så mange andre, så tilgi at jeg tar en liten «avstikker» nå.

Kis og Jørgen var to brødre. Litt mindre håndbagasje enn oss «såkalte normale», men de bodde alene og klarte seg bra. De var hele byens yndlinger. Ikke mye brødrelikhet. Jørgen, den alvorlige tause «gatefeier». Han la hele sin sjel i arbeidet og nåde den som slengte noe fra seg. Det være seg et pølsepapir, en sigarettstump eller annet rask i gata. Da blei han ordentlig forbanna og vedkommende fikk seg en ordentlig overhøvling. Kis derimot holdt seg langt unna alt som smakte av fysisk arbeid, men var alltid tilstede der noe foregikk og Mjølner patriot på sin hals. Nå stod han fremst i gjengen og var forsanger:»Min gutt han står i Mjølner, i Mjølner står min gutt. Og står han ei i Mjølner, så er han ei min gutt.»

Som sagt: Kjempestemning og et forventningsfullt publikum. Når skulle «topplaget» fra Harstad få skikkelig bank. Skal ikke nekte for at jeg følte meg en smule «alene». Det var høytid da lagene entret banen anført av sine lag kapteiner Per Mogstad (en flott spiller) og Odd Christian (bedre kjent som Tætt Bendiksen. Jeg var nok litt nervøs for utfallet av kampen, men samtidig stolt som en hane. Her var de, alle mine helter som hadde gitt meg og så mange andre så mange fine opplevelser på banen. HIL›s lagoppstilling er jeg litt usikker på etter så mange år og jeg ber dere tilgi hvis jeg bommer litt på noen få navn.

Som vanlig lett oppvarming. Jarle Mathisen varmet opp keeper, tror det var Knut Børre Kristoffersen. Nå bruker jeg fornavn og Jarle skjøt som en «skikkelig hingst». Han stod litt utenfor 16 meteren og med et par skritts tilfart fauk ballen i nettmaskene. Jeg dyttet i min nærmeste kamerat:»Her ser du, disse blir det mange av skrøt jeg.» Ja, vist ser jeg, men han kommer ikke til. Per (Mogstad) kommer til å klippe vingene på både han og Tætt.»

Så var vi igang. Som vanlig, litt famlende åpning. Lagene følte hverandre litt på tennene, men så begynte ting å skje.

Edin Igeland, den flotte spillende høyrebacken, stoppet elegant et angrep, gikk fremover, la en skreddersydd pasning til høyrevingen Bjarne Aag. Han gjorde en elegant brassefinte så Mjølner backen nesten for utover sidelinjen for å spøke litt, gikk noen steg innover og spilte ballen til «måltyven» Alf Røkenes ( som alltid kom seg unna motspilleren og var der ballen kom) og vips så lå ballen i mål. En null, men det skulle bli mer.

Det er nesten 60 år siden og gamle folk har vel lett for å bruke litt «store» bokstaver når de beretter om fortiden og jeg var jo en ung HIL frelst gutt, men opplevelsen av en makeløs HIL forestilling sitter i meg som et kjært minne. Som sagt: Flott fotball. Edin Igeland er nevnt, Karl Nytræ centerhalf, steinhard, gikk rett på ballen og vant de aller fleste duellene. Midtbanen med Rolf (Roffen) Simonsen alltid med tyggegummien i munnen og Ivar Bendiksen (bror til Tætt) overtok midtbanen. Den komplette spiller Tætt, elegant spiller som skjermet ballen mesterlig, flotte pasninger og et meget godt skuddbein. Jarle alt nevnt. Det blei etterhvert mange mål og kanskje det aller fineste. En pasning fra Einar Munkvold på ytre venstre tok han på hel volley så vi så knapt ballen før den «satt» helt i krysset.

En herlig forestilling og en HIL frelst nesten Harstadværing var høyt oppe. Kis sluttet å synge og nå gikk han over til å heie på Hil. Skrøt av at han var å tok i mot HIL guttan da de kom med ferja å det va ikke nån av dokker. Resten av kampen var det HIL for alle penga. «Mjølner er et drittlag.» Han brukte rød kam når Mjølner spilte og blå når NOR var i ilden og nå ble den røde kammen behørig «stappet» i innerlommen.

Det er vel helt unødvendig å si at det var en kjempestolt gutt som gikk nedover Sykhusbakken. Ennå mer artig blei det å være meg da min beste kamerat sa:»Arnulf, æ› gjir mæ helt over. Bedre spill hakke æ sett på stadion. HIL må være i norsk toppklasse.Det var lett å være enig. De var virkelig god. I 1955 tapte de kun en kamp, 1-2 mot Raufoss som da var helt i toppen i norsk fotball. Så var det storkampen i Harstad i 1959 tror jeg da Larvik Turn måtte reise hjem med tap. Tror det blei 5-3 og Tætt skåret tre flotte mål. Gunnar Thoresen legendarisk spiller (far til Hallvard) sa etter kampen at HIL ville klart seg godt i norsk fotballs toppserie,det eneste de manglet var gressbane. Det beviste de også da de var på turne sørover og tapte kun en kamp mot Vålerenga i lagets «Lekegrind» Bislet. Idrettsbladet Sportsmannen skreiv at resultatet egentlig skulle vært omvendt. Såvidt jeg husker hadde Jarle et par susere i treverket. Ja det var dengang. Alt, også fotballen har hatt en veldig forandring på alle måter, men hadde tre - fire av HIL guttene dengang, vært aktive spillere i dag tror jeg de hadde spilt i norske toppklubber, kanhende også i utlandske. Ha en fin (fotball) sommer alle sammen. Heia, HIL.