Spørsmålet er betimelig og aktuelt, ikke minst i en tid hvor sentrumsplanen skal opp til politisk behandling. Storstilt utbygging i sjøkanten, og boligblokker som ifølge kritikere stenger sjøen ute, skaper ikke de store politiske bølger. Et servicehus på parkeringsplassen i Folkeparken, derimot, som er tenkt å gå i ett med naturen, oppleves som et utilbørlig inngrep.

Sist saken var oppe til behandling, var i oktober i fjor. Da sa kommunestyret nei til en utbygging på området som i dag er parkeringsplass. Ett argument som ble veid og funnet tungt nok den gangen, var at parkeringsareal ville forsvinne, og at tilgjengeligheten til byens rekreasjonsperle dermed ville bli redusert. Gitt at denne fremstillingen er korrekt, kan man forstå vedtaket som ble gjort. I ettertid mener imidlertid noen å vite at man med relativt enkle håndgrep kan erstatte de tapte plassene med nye. Og vel så det. Dette i seg selv, bør tilsi at man åpner saken på nytt.

Motargument

Men skoen på de folkevalgtes fot trykker åpenbart flere steder. I løpet av de ti årene Folkeparken Trivsel har kjempet for et servicehus, har flere argumenter blitt brakt til torgs. At det er i strid med statuttene, er ett. En utilbørlig inngripen i Guds frie natur et annet. Noen politikere mener dessuten å vite at dette er et konstruert behov som i realiteten ingen vil ha. Det er heller ikke til å legge skjul på at primus motor Gunnar Ag kan ha tråkket noen såpass hardt på tærne, at det har gått en stor grad av prestisje i saken.

Statuttene

Det var på en festlig St. Hans-tilstelning den 24. juni 1947 at Folkeparken høytidelig ble overlevert til Harstads innbyggere.

En stor idé som harstadmannen Sigvart Bach hadde gått svanger med i flere år, var endelig blitt realisert.

En betingelse fra giverne, hvilket også tydelig framgår av teksten i skjøtet, var imidlertid at området alltid skal være en folkepark, og at den «alltid skal benyttes til dette formål».

Å tolke dette, og statuttene for øvrig, på en slik måte at et servicehus strider mot giverens vilje, er å trekke forhastede slutninger. Det er nemlig på det rene at det hersker tvil om hvordan betingelsene skal tolkes og forstås. Et bevis på denne erkjennelsen, er kommunestyrets vedtak av oktober 2014, der man gikk inn for å ta en gjennomgang av statuttene fra 1947. Juridisk sett, språklig og sett i forhold til dagens bruk av Folkeparken. Inntil en slik gjennomgang og avklaring foreligger, kan man heller ikke bruke dette mot planene som Folkeparken Trivsel har flagget og presentert opp til flere ganger. Argumentet vil i så fall falle på steingrunn, og være basert på synsing og føleri. Sånn må det ikke være, og derfor er det å håpe at man snart vil se et resultat av vedtaket som nå er blitt et halvt år gammelt.

Ingen handlegate

Debatter som dette har en tendens til å bli styrt av følelser. Det slår begge veier. Ett argument mot et servicehus, er at det vil gripe inn i naturen, og at det vil virke ødeleggende på den rekreasjonssonen som Folkeparken er ment å være. Slik man kan lese planene, er huset tenkt satt opp på parkeringsplassen, og med en visuell utforming som i størst mulig grad skal være i pakt med skaperverket. Med en slik plassering, kan man vanskelig kjøpe argumentet om at dette skal ødelegge søndagstur, kaffe- og kakaokos for dem som ønsker å nyte medbrakt i Guds frie natur. Det er tross alt ikke en handlegate opp til Musvannet det her er snakk om.

Behovet

Noen som har snakket med noen, mener å ha dekning for å hevde at ”ingen” vil ha et servicehus i Folkeparken. Det kan være at de har rett, men denne undersøkelsen, med ukjent empirisk fundament, er definitivt ikke i samsvar med en undersøkelse som i sin tid ble gjennomført av Høgskolen i Harstad. Tvert imot var det her uttrykk for betydelig positivitet til en slik utvikling av gaven som en gang ble gitt til hele byens befolkning. Ikke bare til et knippe folkevalgte.

Folkehelse

Vi er et samfunn i utvikling. På godt og vondt. Dette har også konsekvenser for folkehelsen, og spesielt hos den yngre garde. Blant annet viser en undersøkelse utført av Folkehelseinstituttet at én av seks tredjeklassinger i Norge er overvektig eller har fedme. Når vi samtidig vet at ungdommen ”svikter” Folkeparken, er det nærliggende å tenke flere tanker samtidig, slik Folkeparken Trivsel har gjort seg til eksponent for gjennom en tiårsperiode. I forbindelse med kommunestyremøtet i oktober i fjor, ble det også gitt uttrykk for at ungdom, folkehelse og Folkeparken er en kombinasjon man vil se på. Blant annet ble det uttalt at man ønsker å gå i dialog med ungdommen for å ”lokke” denne gruppen til å nyttegjøre seg det folkehelsetilbudet som Folkeparken representerer. Det er vel og bra, men en forutsetning må være at ungdommen også tas på alvor. Selv om dialogen også skulle avstedkomme ønsker om et servicehus med kafeteria og møtelokale.

Forankring i fakta

Hvorvidt man skal ha et servichus eller ikke, er en debatt som nå må komme opp i en bredde og i en form som tjener harstadsamfunnet, og ikke bare noen få særinteresser. Og den må forankres i fakta. Det må heller ikke koke ned til bare å bli en diskusjon om servichus eller ei. Folkeparken og dens framtid må ses i en større sammenheng, der folkehelse må ha en sentral plass.

Av og til må man utvikle for å bevare. Folkeparken er ikke noe opplagt unntak.

God pinse!

Er du enig med Kjell Rune Henriksen? Debatér saken under eller på våre facebook-sider.