«Kor e alle helter hen?», synger Jan Eggum. Spørsmålet er godt.

Men mens den visesyngende bergenseren kaller på Zorro, roper jeg på hverdagsheltene. Jeg vet de er der. Og de er mange.

Lang liste

Men hva er egentlig en hverdagshelt? Som svar på dette spørsmålet, vil mange trekke fram personer som over tid står på for å gjøre hverdagen bedre for dem rundt seg. Og vi legger gjerne inn en forutsetning om at de gode gjerninger skal utføres uten forventning om å få noe igjen for det. Men når det er sagt, skal vi samtidig vokte oss vel for automatisk å ta heltestatusen fra dem som får noe igjen i form av kroner og øre. Det finnes mange der ute som gjør en jobb langt, langt utover det som ligger som forventning for det arbeidet de utfører.

Ildsjelen i idrettslaget, besøkstjenesten i Røde Kors, mamma, pappa, bestevenninnen, soldaten i utenlandstjeneste, Leger uten grenser, Frelsesarméen... Ja, listen blir lang. Selv vil jeg ikke nøle med å sette «Hverdagshelter»-etiketten på Arbeidslaget i Harstad kommune. De gjør en fantastisk jobb med å rydde og feie gater og torg, bygge gapahuker, kjøre ut strøsand til eldre, for å nevne noe.

Rom for forbedring

Får hverdagsheltene den oppmerksomheten de fortjener, eller har de en tendens til å havne i skyggen av mer negativ fokus? Ferga som aldri går når den skal, dårlig veistandard, elendig brøyting, håpløs strøing og rådmannens lønn. Når slike diskusjoner oppstår, ryr sosiale medier full av kommentarer ikledd et godt krydret språk. En ordlyd som ofte mer enn indikerer at hjernen ikke var tilkoblet da avsender trykket «publiser».

Påfallende kortere blir listen av kommentarer når noen har fått en utmerkelse som faller inn under helte-kategorien. Er det fordi vi har en indre reservasjon mot å framsnakke hverandre i offentlighet? Eller er det fordi vi ikke vil framstå som sladrehanker og angivere?

Svarene på avsnittets to innledende spørsmål, er nei og ja, og vi har alle et forbedringspotensial når det kommer til å gjøre krus på andres gode gjerninger.

Medieansvar

«Man kaster ikke med stein når man sitter i glasshus», lyder et kjent nordisk ordtak. Jeg nevner det fordi jeg som redaktør nå forventer å bli stilt til veggs. Jeg etterlyser det positive, mens vi fyller våre spalter med det motsatte. Tenker kanskje du.

Selv om vi føler det er uberettiget, har vi nemlig alltid fått høre at mediene er det negatives fremste fanebærer. Jeg skal ikke gå inn på denne diskusjonen, annet enn å erkjenne at mediene har et betydelig ansvar for også å løfte fram det positive som skjer i samfunnet. Det mener jeg også at vi gjør, men vi kan bli bedre. Mye bedre.

Fra tid til annen har vi kjørt kampanjer der formålet har vært å løfte fram positivitet og hverdagshelter. «Vel fortjent» og «Framsnakking» var leserdrevne spalter som gikk fast i vår avis en periode. Dessverre gikk de over i historien i løpet av kort tid. Forslagene var få, og beskjedenheten hos de foreslåtte kandidatene var stor. Nettopp det er for øvrig en fellesnevner for en stor gruppe hverdagshelter. De har ikke noe ønske om å stikke seg fram. Tvert imot.

Gjør godt

Men hvorfor skal vi skryte av hverandre? Og hvorfor skal vi dele ut priser til ildsjeler og hverdagshelter. Svaret er egentlig ganske enkelt og opplagt. Ros og anerkjennelse er drivstoff for oss mennesker. Og skal vi gå på et høyt turtall i samfunnets tjeneste, må vi også tilføres næring. Alle trenger vi et klapp på skulderen, og alle setter pris på å få det. Ingen er for små eller for stor til å roses, og overraskende ros huskes og kan klinge i ørene i lang tid etterpå.

Det er hevet langt over tvil at anerkjennende tilbakemelding gjør noe med selvtillit og selvfølelse hos oss alle sammen. Å få skryt gjør godt, og det er ikke for ingenting at motivasjonspsykologien for lengst har satt opp anerkjennelse som et sentralt psykologisk behov.

Vi lever i en tid hvor samfunnet hardner til. Kravene til den enkelte blir tøffere, og vi har i større og større grad nok med oss selv. En fare i dette, er at vi mister noe på veien. Vi risikerer å miste dem som uselvisk jobber for å utgjøre en forskjell for dem rundt seg. La oss derfor ta et felles løft for å gi hverdagsheltene det drivstoffet de har behov for. Kom med forslag på kandidater, og Harstad Tidende stiller sine spalter og kanaler til rådighet. Har vi en avtale?