Det er snart avspark for årets fotballsesong. Tusenvis av barn og unge i Hålogalandsregionen skal snart få utfolde seg i den lek og alvor som en fotballkamp på aldersbestemt nivå gjerne innebærer.

I en sådan stund burde det være unødvendig å komme med en formanende pekefinger. Det er ikke det. Erfaringsmessig vet vi at en og annen overivrig trener kommer til å toppe laget, og at en oppmann med stor sannsynlighet vil skjelle ut dommeren på det groveste. Sikkert er det også at enkelte foreldre kommer til å gå over streken. Med skyhøye ambisjoner på vegne av egne barn, vil de ta for seg eget trenerteam, motstandere og til og med sine håpefulle. Noen kommer til å gå bananas. Flippe ut. Legge for dagen en oppførsel som kvalifiserer til rødt kort og utvisning som rollemodell. På livstid.

Fra virkeligheten

Det var da voldsomt. Ja, det er nettopp det det er. Og her følger noen eksempler, based on a true story - fra virkeligheten:

• Tromsø for noen år siden:

Foreldre og trener plukket ut et turneringslag i all hemmelighet og dro til Piteå. Tilbake satt lagkompisene. 11-12 åringene visste ikke hvordan dette hadde gått til eller hvorfor. De hemmelige turneringene var flere, og det var åpenbart for alle på laget at det var de beste som var utvalgt, fortalte en fotballmamma.

• Norway cup har flere eksempler på overivrige foreldre og trenere. Én av de mest ekstreme kommentarene som er falt, kom fra treneren for et jentelag i alderen 15-16 år: - Spiller dere ikke bedre nå lesber, så tar jeg og voldtar dere alle sammen!

• Den 16 år gamle dommeren trodde hun skulle dømme en hyggelig 11-årskamp. Men barnekampen ble like alvorlig som en VM-finale for 16-åringen, som ble kraftig trakassert av den ene treneren.

Dette er tre eksempler. Det kunne vært flere. Mange flere. Heldigvis er de aller fleste av et mindre grovt kaliber, men likevel nødvendig å ta på alvor.

Spillerflukt

Man må ta det på alvor av flere årsaker. Først og fremst av hensyn til barna. Det er ganske enkelt ikke bra når en 7-åring blir vitne til at mamma eller pappa, i alles påhør, skjeller ut den 16 år gamle dommeren på det groveste. Bra er det heller ikke når 8-åringen kun får spille kampens to siste minutter. Underforstått at han ikke er god nok til mer spilletid i en kamp som bare er så viktig å vinne. Også dette er en historie fra virkeligheten.

Slikt brenner seg fast i et barnesinn, og det gjør inntrykk å høre en mor fortelle at hennes største ønske er at sønnen slutter med fotball. Det vil hun oppmuntre han til. Hun er sliten av å kjempe, og hun vil skjerme sin sønn for flere nederlag og ekskluderende atferd fra voksne.

Nedslående er det også å høre unge dommere som ikke makter mer kjeft og sjikane fra overivrige voksne. Konsekvens: De slutter!

Kursendring

Flere snakker om at norsk fotball er nede i en hengemyr, og Thierry Kopp, trener og leder i Norsk Fotballakademi, hevder at ferdighetene til norske, unge spillere bare blir dårligere og dårligere i forhold til sine jevnaldrende i Europa. Han er derfor uenig i den kursendringen som Norges Fotballforbund gjorde i 1981, da man gikk fra å være eliteorientert til å bli breddeorientert. Med dette grepet ville man styrke fotballens sosiale funksjoner gjennom å utvikle en idrett hvor alle barn og unge som ville, skulle få være med og trives. Når man valgte å legge om kursen, så var det ut fra en erkjennelse av at kulturen i for stor grad var preget av overambisiøse ledere og foreldre.

Det kan være at Thierry Kopp har rett i at en spissing ville ha utjevnet den forskjellen han mener å se mellom Norge og utlandet. Men det som også vil skje, er at man tar livet av underskogen, og dermed risikerer å miste talenter som blomstrer først i mer moden alder. Samtidig er det en overhengende fare for at man tar en grisetakling på det sosiale og inkluderende miljøet som er så viktig i all idrett. Fotballen inkludert.

En ressurs

Så var det dette med å dra alle over én kam, da. Dessverre er det ofte det som skjer når debatter tar av. La det være hevet over tvil at de aller, aller fleste trenere, oppmenn og øvrige foreldre gjør en fantastisk og uvurderlig jobb. Og det er helt riktig, det som utviklingsdirektør Alf Hansen i Norges Fotballforbund uttalte på en konferanse på Ulleevaal station i novemvber i fjor: De utskjelte fotballforeldrene er vår største og viktigste verdi.

Men det forutsetter at de går foran som gode eksempler, slik de aller fleste gjør. Men det er på fotballarenaen, som på andre områder: Noen få ødelegger for ”alle”. Derfor er det også all grunn til å oppfordre alle fotballmammer og fotballpappaer til å røkte selvjustisen. Mote seg opp og si fra når ting bærer galt av sted. Det er alle tjent med. Først og fremst barna, som er de aller viktigste i dette bildet. Den viktigste oppgaven til de voksne, er å skape glede og gode holdninger.

Høglis bønn

Landslagsspiller Tom Høgli fra Skånland er en klok mann, og under en paneldebatt om barnefotball, kom han med følgende bønn:

- Jeg ber om at den dagen jeg blir involvert i breddefotball, får slippe å se en åtteåring gå gråtende hjem fordi han ikke får være med, eller ikke har råd. Min store skrekk er, hvis jeg for eksempel blir trener på laget til sønnen min, at vi ikke skal ha plass til alle, at enkelte ikke skal ha råd til å være med. For meg er det helt essensielt.

La Tom Høglis bønn være ord til ettertanke i tiden fram mot avspark for vårens store fotballeventyr.