- Immigration police. Your time in Norway is finished, you're going back home.
Den setningen husker jeg godt nå tre måneder etter. Jeg og familien min ble henta onsdag 24. september - noen minutter før klokken 07. Dagen før hadde lillebror vært på fotball kamp i Narvik og spilt mot Mjølner. De tapte, men han hadde håp om at de skulle vinne den neste og siste kampen. Men det han ikke visste var at han ikke kom til å spille flere kamper med laget sitt.
Det var seks eller syv politifolk. De stod spredd i gangen foran alle vinduene. Det var bare et spørsmål som gikk rundt hodet mitt: "Hvorfor var ikke vi en del av de lengeværendee barna som skulle få saken sin gjenbehandlet etter den nye regelen "engangsløsningen"?"
Vi hadde bare 20 kg å pakke alle tingene vi hadde eid i de siste 5 år, noe som var umulig. Alt var viktig, men noe måtte bli igjen. Jeg følte meg nesten fattig. Hva skulle jeg liksom pakke på 20 kg?! Mamma var ikke så aktiv i begynnelsen, hun var helt i sjokk. Hun bare gikk fram og tilbake i rommet uten å pakke med seg en ting. Vi hadde blitt vant til å høre eller se at folk, 90% uten barn, hadde blitt uttransportert. Men vi ble redde da vi hørte at en annen jente med familie ble tvangsreturnert etter 7-9 år i Norge, og en av ungene var også syk. Men vi hadde aldri trodd at de skulle fortsette med det året etter. Vi ble fratatt alt det elektroniske man kan kommunisere med og de ble slått av. Jeg gikk ofte forbi politifolk og så forbi dem og ut mot vinduene og håpet at noen vi kjente skulle gå forbi slik at vi kunne slå på vindusruten for å hilse. Men ingen gikk. Ikke før vennen til lillebroren min skulle låse opp sykkelen som lå ute rett oppfor vinduet vårt. Da hørte han skriking og roping og skjønte at noe var galt. Han løp til faren hans, som spredde det videre. Og litt etter var det folk foran inngangsdørene som stod og slo, skrek og ropte. Mange forsøkte å komme inn, men dørene var voktet av politi for å unngå at de skulle komme inn og vi skulle rømme. Etter vi hadde pakka og var "klar" for å reise, ble vi fulgt til minibussen som stod foran ytterdøren utenfor mottaket. På trappene ble vi møtt av folk som skreik. Tårene rant som en elv. Vi fikk ikke gi klem eller hilse adjø. Ingenting!
Bussturen til Harstad politistasjon føltes som om den varte i en evighet. Da vi kom fram ble vi ledet til et møterom og der satt vi i litt over 4 timer. Vi fikk tilbake mobil i ca. 2 timer. Vi spurte og spurte om å bli sendt tilbake til Italia, der hvor vi ble født og oppvokst, men alt de sa var at de ikke visste hvor vi skulle. De sa at vi skulle til Oslo og der kunne vi ringe advokaten vår, men vi hadde jo ikke advokat lenger. Vi spurte om og om igjen om hvor vi skulle, men vi fikk samme svar. Om at de ikke visste det, noe som var løgn. "Hvorfor løy de?" tenkte vi. Det kostet dem mindre å sende oss til Italia enn til Afrika. Etter disse 4 timene, ble vi kjørt til Evenes flyplass. Vi ble sjekket før vi kunne sitte på minibussen, og når jeg mener sjekket så var det sykt. Jeg følte meg som en kriminell. Alt vi hadde gjort var å søke asyl, noe som betyr hjelp. Men slik ble vi ikke behandlet. Vi hadde politifolk over alt rundt oss, og slik var det helt til vi kom fram til Nigeria, men på flyet til Nigeria ble det verre.
På møterommet var det også en annen dame med sønnen hennes som skulle bli tvangsreturnert. Kort sagt satt vi der i litt over 3timer før vi fløy til Trondheim for å hente andre asylsøkere. Og senere gikk turen til Oslo lufthavn, der var det to fly. Et fra Finland, stappfullt med asylsøkere og det andre var flyet som skulle fly alle oss til Nigeria. Da vi skulle bytte fly ble vi skilt fra moren vår. Vi skulle gå på flyet en og en. Det var mye sikkerhet. Jeg var den som gikk først. Jeg hadde to politimenn med meg, en på hver side som holdt rundt armene mine. Og slik ble vi alle barn fulgt. Jeg hadde aldri følt meg så ubehagelig. Men det verste var å se mamma bli fulgt. Hun hadde tre kraftige politimenn med seg, en på hver side og en bak. Mamma var helt slapp og i dårlig form, hun hadde ikke spist hele dagen og nå begynte dagen å nærme seg kvelden. Vi fikk tildelt plasser på flyet. Vi satt slik at hver familie hadde politifolk foran og bak seg for å unngå kontakt mellom asylsøkerne. Noen jeg husker godt var at det var mer politifolk enn asylsøkere. Det verste jeg opplevde på flyet var å se familier som hadde menn eller sønner fra 15-16 oppover ha håndjern på seg i tilfelle de ble aggressive. Jeg tenkte «hva har vi gjort for å oppleve dette»? Vi satt helt bakerst i flyet ved siden UDI-sjefen. Han prøvde å trøste oss, men det virket ikke. De hadde gjort så mye slemt mot oss for å være snill. Lillebror Martins spurte stadig om å kunne låne en mobil for å ringe vennene hans, men de tillot han ikke det. De brydde seg ikke.
Det var som å se en film der fanger bli transportert fra et fengsel til et annet. Men bare at dette var real life, med folk som ikke hadde gjort noe. Familier med barn som gikk på skolen, lærte seg språket og gikk på fritidsaktiviteter og hadde blitt en del av miljøet. Barn som hadde håp om å bli noe for landet eller barn som bare var glad for å ha muligheten til å gå på skolen, noe de fleste ikke har i Nigeria. Det er bra vanskelig å leve livet uten å ha jobb eller noen som skaffer penger for å sørge seg og barna.
Flyturen varte i ca. 7-8 timer og selvfølgelig måtte vi på toalettet. Det var ikke noe privatliv der, vi ble fulgt dit også. Vi var så «kriminelle» at vi ikke kunne lukke dodøren engang, så de satt en fot imellom. Det var den verste flyturen i hele livet mitt, det føltes ut som om det varte i flere dager. Vi fløy hele natta, det var et mareritt i virkeligheten. Folk skreik og ropte. Folk som ikke kunne sove, andre som var syke. Barn som spydde og hylte. Det skjedde altmulig! Vi landet i Nigeria mellom 7-8 på morgen, bagasjen var satt ut, alt blandet sammen så det var litt av en utfordring å finne den rette. Folk gikk og kom og stirret og kom med kommentar som «Hvorfor dro dere til landet til de hvite»? Det irriterte meg, jeg var jo født der!
Nå, nesten 3 måneder etter, sitter jeg her og skriver dette. Etter vi landet var livet bra tøft, vi hadde aldri vært i Nigeria, så dette var et helt ukjent og fremmed land for oss. Til nå har vi bodd i to forskjellige hus, begge her i Lagos. Vi bodde først med slektningen til mamma, og hun har 5 barn og huset består av 2 rom, så det var forferdelig trangt. Vi lå på en madrass i stua, vi hadde jo ikke noe valg. Ikke før den andre slektningen til mamma fant ut at vi var i Nigeria ble vi tilbudt et annet hus. Nå bor vi i et større hus med færre barn. Her kan man ikke drikke vann fra kran eller dusje og bruke så mye vann man ønsker siden det er sjelden vi har strøm for å pumpe vann. Så ja, livet her er hardt, det er ikke noe luksus eller trygt. Det er ofte skudd om natta eller av og til om dagen, og nå med valget som nærmer seg blir det verre. Vi savner alt som har med Norge å gjøre. Vi savner å kunne gå på skolen, og kunne sove uten å frykte for tyver. Vi håper at regjeringen forstår og kommer og henter oss tilbake. Vi er barn som har bodd der i flere år. Håpet er lite, men den er der. Vi gråter når vi tenker på hvor godt vi hadde det i Norge. Å være et asylbarn er vanskelig. Å ikke kunne reise på sydenferie når venner kan er sårende. Å bo på et asylmottak med ca. 150-200 andre er krevende eller ikke kunne ta høyere utdanning. Og til slutt bli tvangsreturnert son en kriminell.
Norge er veldig flinke til å snakke om barnerettigheter, og så til slutt sender de barn til Afrika for å sulte. Det er de som gir fredsprisen, nettopp gitt til 16-åring Malala. Imens de sender ut flere hundre Malalaer til Afghanistan og må oppleve krigen, men ingen muligheter til å kunne gå på skolen. Så er det virkelig fred de tenker på? Dette har jeg lurt på lenge.
Hei. Jeg heter Josephine. Jeg bodde i Norge i nesten 5 år, men nå befinner jeg meg i Afrika, nesten uten fremtid. Bare fordi vi gikk til Norge og spurte om en hjelpende hånd.
