Under tittelen "- Åja, du tørke rumpe!" fikk man sjeldent mange lesere og interesse rundt en sak som har stått på ht.no.

Torsdag valgte også VG Nett å fortelle historien som sykehjemsassistentet som til slutt fikk nok.

Dette er den opprinnelige saken som vi hadde på ht.no:

23 år gamle Ingvild Antonsen står bak Facebook-innlegget som til nå har fått hele 2.462 delinger. Her forteller hun om sin, og pasientenes hverdag, på sykehjemmet hun jobber ved i Harstad.

Hun skrev innlegget etter å ha fått en nedlatende kommentar under en bytur. Der var konklusjonen "Åja, du tørke rumpe!" da vedkommende fikk høre at Antonsen var sykehjemsassisten.

Her er et utdrag fra teksten som har skapt engasjement:

Æ traff dæ på et utested, og følte ingen behov førr (eller hadde særlig løst tel) å førklare en idiot som dæ at arbeidsdagan mine innebær så mye meir enn det. Men når æ sett i sofaen en sein fredagskveld, og kjenne at æ e sliten fra innerste tel ytterste lag etter ei kveldsvakt, har det lite med rumpe-tørking å gjøre.

La oss si at du sjøl e den som en dag på grunn av din demens og manglanes evne tel å ta vare på dæ sjøl, havne på sykehjem. Æ e den som kommer inn tel dæ om mårran. Du veit ikkje kem æ e, kor du e, kofførr du ligg her, eller om det e natt eller dag. Æ prøve å førrklare, men du førstår ikkje, og etter to minutta e det likevel glømt.

Les hele innlegget fra Ingvild Antonsen nederst i denne saken.

Nå er sykehjemsassistenten glad for at innlegget har blitt lagt merke til.

- Folk fra nord til sør har tatt kontakt. Det føles godt og helt rett at det rettes større fokus på eldreomsorgen og hvordan hverdagen egentlig er i et sykehjem for beboere og ansatte.

Så langt har hun ikke fått en eneste negativ kommentar.

- Responsen har vært overveldende og jeg har fått mer oppmerksomhet enn det som var hensikten da jeg publiserte det. Jeg tror nok at de fleste som kommer med "rumpetørke-kommentarer" ikke mener noe vondt med det, men heller prøver å være artig. Men man blir lei, og det føles urettferdig at jobben min på en måte bare reduserers til det når vi gjør så uendelig mye mer.

- Skal du skrive mer? Kanskje starte en blogg?

- Jeg har alltid likt å uttrykke tanker og meninger gjennom skriving, men noen blogg blir det nok ikke.

Her er Ingvild Antonsens tekst som hun først publiserte på Facebook:

"Ka jobbe du med?", va det nån som spurte mæ. Æ svarte at æ jobbe på sykehjem. "Åja... Sykepleier?" "Nei", svarte æ. "Åja, du e hjelpepleier?" Æ resta på hodet. "Jaha?", sir vedkommede med et spørsmålstegn dinglanes over hodet. Æ svare at æ e assistent. Personen blir stille før han så smile, og deretter med nedlatanes tone utbryt: "Åja, du tørke rumpe!"

Æ traff dæ på et utested, og følte ingen behov førr (eller hadde særlig løst tel) å førklare en idiot som dæ at arbeidsdagan mine innebær så mye meir enn det. Men når æ sett i sofaen en sein fredagskveld og kjenne at æ e sliten fra innerste tel ytterste lag etter ei kveldsvakt har det lite med rumpe-tørking å gjøre.

La oss si at du sjøl e den som en dag på grunn av din demens og manglanes evne tel å ta vare på dæ sjøl, havne på sykehjem. Æ e den som kommer inn tel dæ om mårran. Du veit ikkje kem æ e, kor du e, kofførr du ligg her, eller om det e natt eller dag. Æ prøve å førrklare, men du førstår ikkje, og etter to minutta e det likevel glømt. Æ hjelpe dæ opp fra senga, må kanskje benytte personheis førdi du ikkje klare å gå lenger. Du slår mæ kanskje, førdi du ikkje førstår, men vi kommer oss etter kvert inn på badet.

Du veit ikkje lenger ka et toalett e, eller kofførr du må pusse tennern, og du blir redd, sint og usikker førdi æ trenge mæ på. Etter nøye velvalgte ord e du tel slutt kanskje trygg på at æ e ikkje e en slem person, men at æ vil at du skal ha det bra, og du godtar derfør å bli med tel kjøkkenet førr å spise frokost. Du mestre ikkje å spise sjøl lenger, og treng hjelp fra mæ. Dessverre kan æ ikkje sette lenge, førr æ har fleire beboera æ må hjelpe. På den tida æ har vært borte, e du kanskje blitt engstelig igjen, og treng ei hand å holde i.

Æ sett mæ ned ilag med dæ og gjør det æ kan på den tida æ har tel å få dæ tel å føle dæ trygg igjen. Formiddagens tima tikke avgårde, og i løpet av den tida har æ samla inn klær, kanskje bestilt matvara, rydda inne på rom, utført lageroppfylling, delt ut medisina, tatt klesvask, sprita og reingjort skyllerom, skrevet rapport, avverga fysisk utagering mellom andre beboera, tatt telefona fra fleire pårørende og ringt etter vikara førdi nån har blitt syk. Æ har kanskje laga lunsj, støvtørka stua, skifta på senga di og sørga førr at du har alt du treng inne på badet ditt. En halv time før serveringa av middagen må settes i gang, har æ kanskje tid tel å snakke litt med dæ igjen, eller bare holde dæ i handa. Æ håpe æ har tid tel det, førr æ ser at du e urolig og engstelig.

Når dagen e ferdig, har æ mest sannsynlig dårlig samvittighet førdi æ ikkje har fått brukt nok tid ilag med dæ. Æ tenke at æ kanskje, vess æ hadde vært ennu meir effektiv, kunne fått tid tel og gått en tur ut ilag med dæ denna dagen. Seinar på kvelden mens æ e ute på byen med nån venninne møte æ en uvitanes tufs i 20-åran som med nedlatanes tone førtell mæ at arbeidsdagen min består av å tørke rumpa di.