I dag gir han ut bok om motstandskampen i Hålogaland. Nesten fire år har det tatt fra han begynte, til boka nå foreligger. Mengder med arkivmateriale er gransket og mange timer er lagt ned, både på Norges Hjemmefrontmuseum i Oslo og på Krigsmuseet i Narvik.
Mens det ble utkjempet store slag ute i verden, pågikk det en liten, men viktig kamp i Nord-Norge. Det handlet om å forsyne det norske og britiske etterretningsvesenet med opplysninger om hva tyskerne foretok seg. Dette var en kamp så hemmelig at harstadværingen Arne Ekeland, en av Norges beste etterretningsagenter, i 1946 måtte skrive et brev til den norske overkommandoen og orientere om XU’s virksomhet i Nord-Norge under krigen. Hendelsen er omtalt i Nils Ryengs bok ”Hemmelig krig i nord”, og Jan P. tok kontakt med forfatteren for å fortelle hva han hadde funnet ut.
- Ryeng sa at historien slett ikke var ferdigskrevet, og oppfordret meg til å stå på for å få fram det jeg kunne om etterretningstjenesten i Hålogaland. Det har jeg nå gjort, sier Pettersen som ved å systematisere og sammenlikne rapporter fra agenter, har fått fram hele 240 navn på personer som deltok i XU-organisasjonen i regionen mellom Bodø og Harstad.
- Dette innebærer at organisasjonen var vesentlig større enn historikerne så langt har vært klar over. Vi må huske på at Hålogaland var en svært viktig region. Alt informasjon herfra var vesentlig for våre allierte.
Fire pilarer
- Hvem var disse personene som ofret livet for å gi de allierte informasjon?
- Dette var høyst vanlig folk der organisasjonen var delt i fire deler. Mange leger på sykehuset i Narvik involvert. I NSB var det et 30-talls funksjonærer som gjorde en kjempeinnsats. Harstadværingen Arne Ekeland var sentral i oppbygginga av telegrafforbindelsen, og båtforbindelsen i området ble blant andre kartlagt av en annen harstadværing, Erik Bjerkaas. Den fjerde pilaren var kurer- og forsyningsdelen der min far Håkon var sentral. Hans innsats er også omtalt i harstadforfatter Harald Isachsens bok «De risikerte livet», som kom ut i fjor. Alle disse fire hadde sine egne nettverk, og limet i organisasjonen var alle hjelperne, de som skaffet overnatting, mat, nødvendige dokumenter, ordnet koding av meldinger og alt det praktiske. Mengden med etterretning gjorde at de allierte styrkene hadde god oversikt over tyske styrker i Norge, sier Jan P. Pettersen.
I arbeidet med boka har det slått han hvor undervurdert Nord-Norges krigsinnsats har vært.
- Nord-Norge var det strategisk viktigste området etter hvert som krigen utviklet seg. Etter det tyske angrepet på Sovjet i juni 1941, ble Nord-Norge plutselig et sentrum. Tyskerne ble nødt til å sende deler av mannskap og utstyr med skip langs kysten for å nå fram til Østfronten. Ved hjelp av meldinger fra våkne agenter langs kysten, visste de allierte tidlig om viktige transporter, sier Pettersen som i boka også drar fram to skjebner, der begge setter liv og helse på spill ved å gi krigsviktig informasjon.
- Etterpå var de pålagt å holde munn. Dermed var det ikke mange som visste hva de slet med og hvilke tanker de måtte bære alene. Ikke alle klarte dette like godt, sier forfatter Jan P. Pettersen.
