Marthe Røisland (36), Elin Westvik (35), Elisabeth Markussen Solheim (32) og Stine Bornø Brenden (32) kan ikke tenke seg å gi opp håndballen trass i et langt mer hektisk hverdagsliv enn de fleste medspillerne på 2.-divisjonslaget til Harstad Håndballklubb. Onsdag kveld får de sitt livs håndballopplevelse når de er vertskap for 3.-rundekamp i norgesmesterskapet. Motstander er eliteserielaget Nordstrand.

– Det er vel å tro på julenissen at vi skal vinne, men vi skal ha det gøy, sier Markussen Solheim.

– Nordstrand skal ikke komme til oss og tro at de kan gli videre i cupen. De skal få kjenne det, lover Westvik.

– Her blir det ikke noe kjære mor, istemmer Røisland.

Tilrettelegging

Røisland og Westvik har - med unntak av mammapermisjon - spilt for Harstad de siste sesongene. Markussen Solheim og Bornø Brenden har i fjor og i år flyttet til hjembyen etter mange år i utlendighet. Alle gleder seg over å være en del av håndballmiljøet og aktive og betydningsfulle bidragsytere på 2.-divisjonslaget. Harstad har hatt unge spillere over tid. Nå begynner en godt voksen garde å gjøre seg gjeldende.

Det er takket være klubbens tilrettelegging og spillernes private omgivelser.

– Klubben har sørget for at treningene i hovedsak er etter leggetiden til de minste barna. Da blir det også lettere å få barnevakt. Dessuten er vi heldige. Vi har snille mannfolk, naboer, ja, rett og slett mange mennesker rundt oss, som stiller opp slik at vi fortsatt kan spille, sier kvartetten.

– For det er jo ingen grunn til at vi skal slutte med håndball bare fordi vi har familie og barn, poengterer Røisland, som allerede for ti år siden begynte å få spørsmålet: Spiller du fortsatt?

De går mot strømmen i lokalhåndballen. Eksemplene finnes, men de er få, av kvinnelige spillere som fortsetter karrieren når det også er tid for barn og familie. Ingen kan huske sist gang Harstad hadde et kvinnelag med såpass mange småbarnsmødre.

– For oss er treningene et fristed for egentid. Her er vi ikke mamma, men håndballspillere. Det gjør godt, poengterer Markussen Solheim.

I fjor tok hun med seg sitt sistfødte barn på kamper så lenge hun ammet. Så viktig er håndballen.

Gir jernet

De fire spillerne er nemlig ikke med for halv maskin. Noen fellesøkter med laget må av og til utgå av praktiske årsaker. Det betyr likevel ikke at det ikke blir trent.

– Da blir det egentrening. Vi kan ikke redusere antallet økter; det er verken bra for mødrekroppene våre eller for muligheten til å henge med. Vi skjønner selvsagt at vi ikke kommer til å bli eliteseriespillere, men vi er konkurransemennesker, sier Markussen Solheim.

– Og når vi først er på trening, lunter vi ikke rundt. Da gir vi jernet. For oss er det kanskje lettere enn andre: Vi er jo så glade for at vi får komme oss ut av hus og hjem, humrer Røisland.

Trå til skal de virkelig gjøre i kveld, og målet:

– Vi kan ikke tape med flere mål enn det herrelaget gjorde i sin cupkamp for to uker siden, gliser de.

Harstad tapte da 21-39 for Halden.