I mange år har vi hørt at honningbiene dør ut i verden. Dramatiske tilstander med massedød har skapt store overskrifter. De norske honningbiene har ikke fått like mye oppmerksomhet, på tross av at de er kritisk truet.

Norges nasjonale honningbie

Honningbier holdes som husdyr over store deler av verden. I Norge har vi tre ulike honningbier: krainer, buckfast og den brune bia, også kalt nordisk brunbie. Brunbia er Norges nasjonale bierase og den er kritisk truet. Likevel har Norge en av de største kjente bestandene i verden.

Opphavet til den nordiske brunbia er usikkert. Den utviklet seg adskilt fra de øvrige honningbiene i Asia og Afrika for omkring 280 000 år siden. Da dekket brunbia størstedelen Europa fra Ural i øst, til Irland i vest, fra Sveits/Frankrike i sør til Norge i nord. I dag er det så vidt levedyktige populasjoner av brunbia i Norden og i store deler av Europa er den nesten borte.

″Vikingebier″

Det er funnet fragmenter av brunbier fra arkeologiske utgravinger, deriblant de såkalte ″vikingebiene″ fra 1100-tallet i Oslo. Det er lite trolig at vikingene hadde tambier, så honningen de brukte til å søte mjøden med ble nok høstet fra ville bier som hadde bol i store og gamle trær.

Utbredelsen av landbruket førte til at skogene ble hogd for å gi plass til beitende dyr og dyrking av korn. Da de gamle trærne forsvant ble det færre villbier og menneskene skjønte at de måtte hjelpe biene med bolig for å få tak i honning. De første nedtegninger om birøkt i Norge stammer fra 1700-tallet. En bisverm som produserte mye honning var verdifull, ettersom sukker var svært kostbart fram til 1800-tallet.

Honningbier representerer store verdier også i dag. I 2015 var verdien av norsk honningproduksjon anslått å være omkring 200 millioner kroner. Verdien av bienes pollinering både av ville og kultiverte vekster antas å være langt større.

Brunbias status i dag

Innførsel av nye bieraser etter annen verdenskrig til brunbias opprinnelige områder har ført til at den har blitt utvannet og utkonkurrert. Slik innførsel har vært gjort i stort omfang både i Europa og Norge, og har forårsaket stor tilbakegang for den en gang svært utbredte brunbia.

Utvanningen skjer når dronningene parer seg med flere droner (hannbier) fra ulike bisamfunn og ulike raser på den eneste paringsturen hun har i løpet av livet. Krysningsbier blir ofte sinte og uregjerlige og er ikke populære hos birøktere. For å unngå innkryssing av andre raser på dronningenes paringstur, må det ikke finnes bifolk av andre raser i mange kilometers omkrets fra avlskubene.

I årene etter 2010 var det var flere utbrudd av den svært smittsomme og alvorlige sykdommen åpen yngelråte i et av brunbias kjerneområder i Norge. Det gikk derfor hardt utover den norske brunbiebestanden da tusenvis av bifolk i dette området ble avlivet for å hindre sjukdommen i å etablere seg i landet.

For å styrke avlsmateriale med brunbier har Norges Birøkterlag de senere årene tatt inn brunbier fra det norske reinavlsområdet som ble etablert allerede i 1987. Birøkterlaget har også prøvd å importere avlsdyr fra ulike europeiske land, men det har vært vanskelig grunnet sjukdomssituasjonen for honningbier i Europa.

Økt aktivitet for brunbia

Da bestanden av brunbier i Norge var på sitt laveste for få år siden tok noen interesserte birøktere ansvar og etablerte Norsk Brunbielag. Laget er i dag en viktig aktør i arbeidet med å øke interessen for og kunnskapen om brunbia i Norge. Laget melder at interessen for brunbia blant andre birøktere har eksplodert de siste par årene, parallelt med en generell økende interesse for birøkt.

Norges Birøkterlag og Nordisk genressurssenter, NordGen, har også tatt ansvar og sammen med Brunbielaget har de initiert flere tiltak for å styrke brunbiemiljøet i alle de nordiske landene. Sammen har de blant annet kartlagt brunbias status i Norden, etablert et nordisk nettverk og utarbeidet en felles nordisk handlingsplan for bevaring av den nordiske brunbia.

Større etterspørsel enn tilbud

På 2010-tallet var antallet birøktere og brunbier nesten halvert i forhold til birøktens storhetstid på 80-tallet og birøktere og brunbier var omtrent like truet. De siste tre-fire årene har trenden snudd og både birøkt og brunbier er i sterk vekst i Norge.

Et godt avlsarbeid har gitt oss ei brunbie som i dag er etterspurt både nasjonalt og internasjonalt. For tiden er etterspørselen langt større enn norske brunbieprodusenter kan levere. Dette lover godt. Bevaring av den brune bia er ikke et museumsarbeid. Den brune bia skal være levedyktig og produktiv. På den måten vil norske birøktere igjen ta den i bruk og sikre framtida for den brune bia, Norges nasjonale honningbie.

Fakta om den brune bia

Den brune bia har en forholdsvis treg yngling, og utvikler seg noe langsommere om våren. Dette er en sikkerhet i forhold til kuldeperioder om våren. Den har stor rekkevidde og utnytter spredte og sparsomme ressurser godt i den kritiske vårfasen. Den brune bia utnytter seine trekk slik som lyngtrekk bedre enn andre bier. Den kan fly ved lavere temperaturer og tåler lange vintre bedre enn andre bier.

Den nordiske brunbia har et større genetisk mangfold enn man tidligere trodde. Dette kan vise seg å ha stor verdi for framtidig avl, bevaring og tilpasning til et miljø i endring.

Det finnes flere arter av bier, men det er bare arten honningbia (Apis mellifera) som vi holder som husdyr for honningproduksjon i Europa. Det finnes mange ulike underarter (raser) av honningbier, tilpasset de lokale forholdene rundt om i verden. I Norge har vi to underarter av honningbier: brunbier (Apis mellifera mellifera) og krainer (Apis mellifera carnica). I tillegg kommer den syntetiske rasen Buckfast, som er en krysningsrase med mye innslag av italienske bier Apis mellifera ligustica).