Nå ble det ikke slik, man fikk en kulturarena som inkluderte Folkebiblioteket takket være «Mellompartienes» krav om bredde i kommunal kultursatsing. Bibliotekets kvelende trangboddhet på Sama, ble utslagsgivende.

Harstad ble kjent som stedet hvor Biblioteket stilte med pub -så lenge det varte. Huset ble innholdsrikt – det ga plass for «Divisjonsmusikken», Landelsmusikerne, Festspillene og et hotell med stadig voksende rombehov. Harstad Bibliotek ble trangere enn ønskelig, og man mistet helt nødvendig magasinplass.

Men moderne bibliotekdrift er fleksibel, og i de påfølgende år utviklet institusjonen seg i takt med samtids behov og ble en serviceinstitusjon som innbyggerne er vel tilfreds med. Lokalene fungerer, og servicen overfor Husets mange brukere er utmerket. At Harstad Bibliotek over år har scoret høyest i innbyggernes vurdering av kommunal service, forteller sitt.

Utfordringen for Harstad Bibliotek i dag er ikke et framtidig rombehov, men et kommunalt driftsbudsjett som er under press.

Men Larsnes-prosjektet avdekker også et annet perspektiv. I sin tid ønsket Harstad Kulturhus at Folkebiblioteket skulle gå inn under deres vinger. Dette lot seg ikke gjøre ut fra stadig gjeldende lov om det norske bibliotekvesen. Det SKAL være et kommunalt folkebibliotek i kommunene.

Harstad Kulturhus har gjort en fantastisk jobb på den lokale – og regionale- kultursektor. De har utvidet sitt virkefelt og styrket på forbilledlig vis sin posisjon i lokalsamfunnet.

De overtok driften av den kommunale kinoen, de manøvrerte det slik at kommunen overførte Galleri NordNorge til dem, samtidig som Harstad kommune tilnærmet nedla sin egen kulturadministrasjon. Det nye i Larsnes- vyene er at de åpner perspektiver som Harstadsamfunnet aldri har vurdert.

Et hypermoderne bibliotek, kjempebra. Men det er forskjell på bibliotek med kino, og kino med bibliotek under ikke-kommunal styring.

I siste tilfelle har vi fått «out-sourching» av sentrale kommunale ytelser, en «utflagging» av helt vesentlige deler av kommunens ansvarsfelt overfor innbyggerne.

Konsolideres et omfattende Larsnes-prosjekt i Kulturhusregi, vil Harstad oppleve at alle arenaer ved siden av hotellenes blir underlagt en eneste instans. Utvilsomt effektivt, MEN!

Det frivillige, lokale kulturlivet er ikke tjent med kommunal abdikasjon på denne sektoren.

Entusiasmen fra Harstad Kulturhus’ side forteller meg om drømmer. Man skal kunne drømme, men lokalpolitikere SKAL også ha beina på jorda!