Pengene rekker ikke til annet, og supermaktens og småstatens militære behov er i ferd med å bli uforenlige. Enda mer etter Raider og PCA.Raider og PCA er det siste hotte i US Air Force. Raider kommer, og nå snakkes det PCA og kursen tørner trolig den veien.
Men vi skal vente noen avsnitt med å avsløre hva PCA er forkortelse for. Vi tar Raider først, og her bare en lite spor; PCA bør fortelle oss at stortingsflertallet og forskerne som legger grunnlaget deres må oppdatere seg. Les videre, Høyre og Ap.
Først Raider
US AIR FORCE har vært gjennom flere kursendringer siste 25 år; helt siden Gulfkrigen - frigjøringen av Kuwait - ble utkjempet med bare rundt 7 prosent presisjonsstyrte våpen. Etter Kuwait fikk presisjonsvåpnene, som egentlig var testet ut allerede i Vietnam, endelig topp prioritet.
Forsvarsminister Robert Gates tok for en tid oppmerksomheten bort fra planlegging av ultrateknologisk fremtidskrig mot en ”near peer” - nesten jevnbyrdig motstander - der Kina den gang var målestokken. Gates rettet det meste av oppmerksomheten mot krigene i Irak og Afghanistan; som var noe ganske annet. Men så kom den russiske opprustningen - og Krim og Øst-Ukraina.
Gates avsluttet produksjonen av superjageren F-22 - som skal forsvare bl.a. F-35 i luftkamper bakkeangrepsflyet F-35 ikke kan klare selv - og han satte et nytt langtrekkende bombefly på vent. Han hates fremdeles i US Air Force. Der klages det ustoppelig over alt for få F-22, produksjonen stanset på 187 fly, men planene for et nytt ”stealthy” (vanskelig å se på radar) bombefly med ”global strike” kapasitet er på vingene igjen.
Utviklingen av flyet er godt i gang hos Northrop Grumman (som også produserte det nåværende stealthy bombeflyet B-2 Spirit). 19. september i år erklærte avtroppende Secretary of the Air Force, Deborah Lee James, at det nye bombeflyet B-21 har fått navnet Raider; for å hedre Doolittle-raiderne som bombet Tokio 18. april 1942.
Hva handler det om?
Under Irak-krigen i 2003 fløy B-2 Spirit’er non-stop (med gjentatte fyllinger av drivstoff i luften) fra hjemmebasen Whiteman i Missouri mot Irak. Når flyene nærmet seg kampområdene fikk de målkoordinater over avlyttingssikkert radio- og datasamband, programmerte koordinatene inn i sine presisjonsvåpen, leverte våpnene og fløy videre til Diego Garcia.
Men bare for å bytte besetning. Dette skjedde ute på taxebanene med motorene i gang; deretter lettet de nye besetningene og førte flyene hjem til Whiteman.
Dette er ”global strike”. Og ”global strike” er fremtiden i USAs strategiske tenkning. La oss merke oss det, her i småstaten Norge. Vi tror jo så mye om USA som er hentet ut av seminarer og erklæringer, og ikke ut av den faktiske planleggingen. Plantallet for B-2 Spirit var opprinnelig 132 fly, men produksjonen stanset på bare 21.
Intet tyder på at det vil gå slik med B-21 Raider. Et foreløpig plantall er satt til 80-100 fly, men sjef US Air Force Global Strike Command, general Robin Rand, har sagt at han venter at antallet vil øke. Raider er et hasteprogram. De første flyene planlegges i operativ tjeneste i 2025. Raider blir ultrateknologisk; men man sier at man har lært av de endeløse og kostnadsdrivende problemene med F-35 og denne gangen skal man ikke ta uvettige teknologiske chanser.
Da Raider-kontrakten gikk til Northrop Grumman i oktober 2015, sa man at pris per fly var kalkulert til 511 millioner dollar. I dag opererer man med 550 millioner; som sjef US Air Force Rapid Capabilities Office, Randall Warren, sier at ”the USAF will beat”.
Det kan hende, for US Air Force har lite penger. Kanskje må de kutte i teknologien. Uansett, sikkert er det at Raider kommer. Mange av dem.
US Air Force og lille Norge - og PCA: Nå kommer vi straks til PCA. Men først: Det er bare et tidsspørsmål før det norske jagerflyvåpenet må bryte morsbindingen til US Air Force. Guttungen må snart flytte hjemmefra og begynne å vaske sokkene sine selv:
Småstaten Norge må finne sin egen vei fordi vi verken kan eller bør følge med i utviklingen der Raider er en milepæl på veien mot en global, offensiv supermaktsstrategi bygget på en fremtidsteknologi vi nok må forholde oss til, men der vi omsider må erkjenne det vi hittil har nektet blankt å se i øynene i F-35-saken - småstaten må utnytte denne teknologien på en helt annen måte enn supermakten.
Vi må innse at USA vil forbli vår viktigste allierte, men supermakten kan ikke særlig mye lenger fungere som vår nærmeste allierte.
Dette illustreres ytterligere av PCA. Produksjonen av superjageren F-22 ble på bare 187 fly; B-21 Raider skal så langt mulig holdes innenfor rammen av 550 millioner dollar per fly, helst litt mindre; og F-35 er helt ute av stand til å kunne beskytte Raider i angrep langt inne i godt forsvart fiendtlig luftrom.
Stealth gir ikke nok beskyttelse og det gjør heller ikke elektronisk krigføring. US Air Force trenger en langtrekkende superjager som kan beherske luftrommene - meget store luftrom - inn til mål hvor som helst globalt; en PCA - Penetrating Counter Air offensiv jager.
Det er dette store, tunge ytterst kostnadskrevende flyet som nå avtegner seg i horisonten. Se ikke bort fra at PCA snart vil begynne å ta penger fra F-35 prosjektet. Det vil i hvert fall ikke ta penger fra Raider.
Skal Norge henge med?
Vi ser ikke mange spor av selvstendig småstatstenkning i norsk forsvars- og sikkerhetsdebatt. Om noen år risikerer vi utspill om at vi ”må” ha PCA, med de samme ”det beste flyet”-besvergelsene vi hører om F-35 - uten at det vil være mulig å få ørens lyd for spørsmålet: ”Best til hva?”
F-35; best til bakkeangrep og selvforsvar i store, offensive supermaktsoperasjoner der F-35 støttes av andre fly? PCA; best til å etablere brede korridorer og svære luftrom der Raider kan operere? Eller best i et småstatsforsvar?
En grunnleggende feiloppfatning har det hittil ikke vært mulig å få bukt med: Det handler ikke om to kampflyteknologier, én i F-22 og F-35, og en annen og mindre avansert i europeiske kampfly som Typhoon og Gripen. Det er stort sett samme teknologien, men mer av den komprimert i F-35 fordi flyet skal kunne delta i globale, supermakts angrepsoperasjoner. Dette følger rett og slett av den alminnelige datateknologien.
Et eksempel er hovedcomputeren. Ca. 2025 skal F-35 skifte hovedcomputer. Norge, som insisterer på å kjøpe flest mulig fly fortest mulig, skal da bære kostnadene ved å ta ut den gamle computeren, som vi har betalt for, og sette inn den nye, som vi skal betale for.
Dette blir billigere, påstår FD, enn å utsette videre kjøp og vente på fly produsert med den nye hovedcomputeren. Erna, Jonas, Ine, Anniken m.fl. tror på det, ser det ut til. Nye Gripen E/F vil få hovedcomputer av sin tids datateknologi alt fra produksjonslinjen (bortsett fra at flyet vil ha to separate systemer, men det er en annen historie.)
En annen side av samme sak er påstanden om at F-35 er uovertruffen som informasjonsinnhenter osv.. Igjen; det er og blir den samme datateknologien, og de kapasiteter som er komprimert i F-35 kan for en småstat - eller et småstatssamarbeid - oppnås bedre og mindre sårbart ved å fordele dem på forskjellige plattformer.
Det ville også ha blitt mer fleksibelt og vesentlig billigere; på en mer spredt og dermed mindre sårbar basestruktur.
F-35s kostnader vil ødelegge nok, og morsbindingen må brytes før enhver mulighet til å opprettholde et balansert forsvar er borte. Og nå er vi fremme ved en refleksjon - en relevant refleksjon - om Auschwitz:
Militære analyser
I analysene av Holocaust dukker det stadig opp et fortvilet spørsmål: Hvorfor bombet ikke de allierte jernbanelinjene til Auschwitz? Svarene tenderer mot bitre refleksjoner om forsømmelse, men så enkelt er det ikke.
Det ville ha måttet handle om dagbombing, med andre ord om amerikansk bombing. I den første tiden led amerikanerne store tap fordi de ikke hadde noen effektiv datids PCA; en eskortejager, rett nok den gangen for næreskorte og ikke for å etablere svære luftrom.
Men etter hvert som jagere med gode egenskaper i luftkamp og lang nok rekkevidde kom, P-38 Lightning, P-47 Thunderbolt og til sist meget kapable P-51 Mustang, ble bombing mulig stadig lenger inn over Tyskland. Sjefen for Luftwaffe, Hermann Göring, sa etter krigen at da han så de første Mustang’ene over Berlin, anså han krigen for tapt. (Jagere i USAAF [US Army Air Force som det het til 1947] hadde den gangen ikke betegnelsen F for Fighter men P, som ikke sto for Penetrator men for Pursuit.)
Auschwitz ligger langt øst for Berlin. Og fordi Tyskland helt fra krigsstart manglet bensin, var indre transporter nesten helt basert på tog. Kapasiteten var enorm. Også kapasiteten til å reparere jernbaner var nesten uten grenser. De vestalliertes ”Transportation Plan” (bombingen av kommunikasjoner inn i Normandie forut for invasjonen 6. juni 1944) var hovedsakelig rettet mot jernbanenettet.
Bomberoffensiven denne våren og forsommeren kostet innpå 2000 fly.
Det var så mye, mye lenger til Auschwitz. Hva ville det ha kostet å ikke bare bombe jernbanelinjene, men å holde dem ødelagt? Ville det overhodet vært mulig? Neppe, ikke før Hitler-Tyskland begynte å gå i alminnelig oppløsning og russerne nådde frem til Auschwitz, 27. januar 1945 (evakuering av Auschwitz vestover begynte 18. januar). Eichmann ville ha vunnet duellen.
Så hva er forbindelsen mellom Auschwitz og F-35 og PCA? ”Alle” kjenner til spørsmålet om bombing av jernbanen til Auschwitz, men ”ingen” ser at de triste konklusjonene om forsømmelse bygger på et klassisk problem; historikere og andre forskere har ofte litt for lang distanse til de militære realitetene.
Det gjelder også våre egne sikkerhetspolitiske forskere og forsvars- og sikkerhetspolitiske aktører. Og her handler det om de internasjonale militære realitetene. Vel er det så at Stortinget m.fl. fanger opp mer eller mindre godt underbygde og fremtidsrettede analyser, og sektor- og revirforsvar, her hjemme.
Noe helt annet er å sette seg inn i det som faktisk foregår internasjonalt. Der synes ikke motivasjonen å være skyhøy.
Så nå brenner Stortinget bro etter bro. Langtidsbindende giga-prosjekter vedtas, og drar ubønnhørlig med seg behov for andre langtidsbindende giga-prosjekter som områdeluftvern med kapasitet mot ballistiske missiler rundt Ørland. Det blir mindre og mindre penger igjen til småstatsforsvar 30-40 år fremover.
President Trump
PCA - Penetrating Counter Air - er selvsagt en neste generasjons utvikling av det velkjente begrepet Offensive Counter Air. Som F-22, vil PCA også kunne bekjempe bakkebaserte missil luftvernsystemer, og som Raider vil disse flyene kunne operere sammen med droner.
Som Raider vil PCA trolig også kunne føre egne droner, og hente dem inn igjen for å bruke dem senere på toktet. Det som foreløpig - ut fra det lille som i dag er kjent om konseptet - først og fremst karakteriserer denne jageren er de store dimensjonene på korridorene og luftrommene PCA skal kunne beherske.
President DonaldTrump vil neppe kunne si ”nei” til utviklingen av PCA. Det står om forskning og utvikling, forretninger, kjernevelger arbeidsplasser hos de to svære kampfly-gigantene Lockheed Martin og Boeing og hos flere tusen underleverandører, og om essensiell spinoff til sivil flyindustri og annen amerikansk industri.
Se ikke bort fra at det nesten ufattelig krevende PCA-prosjektet kan føre til at de to gigantene må gå sammen for å makte de teknologiske utfordringene - slik de gjorde i kampen om B-21 Raider-kontrakten før de tapte for bombefly- og integrasjonsspesialisten Northrop Grumman. I alle fall; PCA kommer. Men heldigvis - kanskje - vil verken Raider eller PCA ha nådd operativ tjeneste før Trumps åtte år - eller fire - er ute.
Med Raider og PCA kommer neste generasjon, og slik blir supermaktsstrategien. Så gjenstår det å se om småstaten Norge omsider begynner å tenke selvstendig og erkjenner hva Raider og PCA innvarsler. Som vi burde ha erkjent allerede da F-35 drønnet inn på arenaen. Vi må søke nye, nærmeste allierte og bygge småstatsforsvar sammen med dem.
Ikke overbevist?
I forlengelsen av Raider og PCA ligger idéer om et stealthy tankfly som skal kunne bli med langt inn i stridssonen, for slik å øke rekkevidde og utholdenhet.
Og i neste tur enda et nytt bombefly, som kanskje vil kunne ligge i nedre deler av rommet for så å dukke ned i atmosfæren for å utføre oppdrag. Da må morsbindingen være historie for lenge, lenge siden.