1930 – Diktatoren er en forestilling om fascismens fremvekst. Andre verdenskrig nærmer seg. Teatersjef Sven Elvedal (Kim Sørensen) og hans teater «Den gylne høne» går konkurs og venner og kollegaer skal kastes ut i arbeidsledighet. Da dukker blondinen Hilda Hendriksen (Linda Mathiesen) opp med en feit sjekk. Den skal gå til oppsetning av hennes sterkt rasistiske stykke om den nye drømmemannen Vidkun Quisling og hans fremtidsvisjon om et ren verden. Kunne teatret være interessert i å framføre denne hyllesten?
Altså det klassiske dilemma - Skal man holde på sine prinsipper, eller falle for pengene? Et liv som arbeidsledig, eller et liv på akkord med deg selv?
Elvedal prøver å holde sin sti ren og kjemper tappert for kunstens frihet, men gir til slutt etter for kapitalen. Etter dette blir verken livet eller teatret noen gang det samme.Fienden er først og fremst jødene. Så er det kommunistene, de homoseksuelle, de funksjonshemmede, og alt annet pakk som må bort fra denne verden. Aktualiteten til dagens flyktningsituasjon er åpenbar. Her blir vi utfordret på våre holdninger.
Hvor sterke er vi i en diskusjon? Du må da være enig i at det er forferdelig at jødene skal invadere landet vårt?
Hvor lenge er det greit å være prinsippfast? Teatersjef Elvedal fikk press på seg for å sparke blinde Arne ut av teateret. Det nektet han å etterkomme, helt til han selv fikk sparken og måtte krype tilbake for å be om jobb. Han kunne jo overta Arnes rolle…
Cato Skimten Storengen er storslagen i rollen som Gunnvald Glans. Gunnvald argumenterer på ”du må da være enig i”-vis, og blir vanskelig å stoppe. Hermann Hermansen (Per Kjerstad) hiver seg på.
- Vi må ta vare på vår kultur. Vi må verne om våre verdier.
I en demokratidiskusjon konkluderes med at fascismen er enkel og ukomplisert – den tar folks frykt på alvor.
- Herregud, æ har jo vært en fascist hele livet uten å vite det! konkluderer Hermann.
En nesten fullsatt Harstad kino lo og reflekterte om en annen i en og en halv time. Uhøytidelig, men samtidig tydelig. Rå, men samtidig balansert. Dette er det nærmeste man kommer en fullkommen miks av skjemt og alvor.
