Mens Star Wars Episode I til III, utgitt i perioden 1999-2005, skuffet omtrent så mye som filmer kan skuffe - er det heldigvis langt fra like smertefullt å se den sjuende filmen i serien. I dag har Star Wars: The Force Awakens verdenspremiere, og det er ingen film i 2015 som knytter til seg like mye spenning og forventning som denne.

Det første spørsmålet mange vil stille seg er: Er denne bedre enn den forrige runden med nye Star Wars-filmer? Svaret er et rungende ja.

Borte er overdreven bruk av elendige datakulisser og effekter. Borte er sutrende småunger og borte er Jar Jar Binks - blant annet.

I stedet møter du nye helter - sammen med gamle. Et av de nye ansiktene som du kommer til å huske tilhører Daisy Ridley. Hun spiller Rey som blandes inn i den nye kampen om universets skjebne. Noe mer skal vi ikke røpe, men hun har ingen problemer med å matche store rollefigurer som Luke Skywalker på lerretet.

Tilbake er også Han Solo, Chewbacca og prinsesse Leia Organa - karakterer vi først ble så glade i på 70- og 80-tallet.

Jeg hadde på forhånd spesielt gruet meg til å se 73 år gamle Harrison Ford. Jeg er ikke fan av å se barndommens helter i søken etter gammel storhet, men det går bare noen minutter før jeg seg bort fra rynkene og litt trege bevegelser. Dette er Han Solo. Gud så deilig det er å se deg i gjen.

Sammen med Ford kommer også glimt i øyet iblandet actionscenene. Dette var noe jeg savnet i den forrige runden med nye filmer i serien.

Men som du kanskje ser får Star Wars: The Force Awakens et litt lunkent terningkst fra meg. Det gjenspeiler blandingen av positive og negative følelsene jeg sitter igjen med etter å ha sett premieren tidlig i dag morges.

At George Lucas ikke regisserer eller skriver manus denne gangen er bra. Dialogen er bedre denne gangen, men fremdeles ikke så bra som kanskje kunne ha forventet. Likevel er det noen av Lucas' grep som hadde fint passet inn også denne gang. Luke Skywalkers kamp mot den mørke siden i sin trening til å bli jedi ga de første filmene en interessant klangbunn. Jeg savner litt mer bakgrunn og motivasjon for flere av rollefigurene vi møter i den nye episoden. Det er kanskje her filmens største svakhet ligger. Nettopp dette ville nok ha vært noe av det George Lucas hadde fokusert mer på hvis han fikk være med å bestemme.

I tillegg: Jeg elsker at "gamle" Star Wars på mange måter er tilbake. Likevel skal man være forsiktige med hva man ber om, for plutselig får du det. Og denne nye filmen byr på litt for mye av det gamle for min smak.

PS. Jeg hadde gledet meg veldig til nye, klassiske tema fra mesterkomponist John Williams. Kanskje var jeg mer fokusert på andre ting, men musikken virket mer anonym enn jeg hadde trodd den skulle være. Sterk musikk var et av de få høydepunktene i Star Wars: The Phantom Menace.

Er du uenig i vår dom? Si fra i kommentarfeltet eller på Harstad Tidendes Facebook-side.