"Det store julespillet" har hele to konger, en ballerina, en halv million unger, flere som trosser en hel del aktverdig spill ut av rollen sin, godt med publikum, en eterisk ballerina, en troverdig julenisse med sidekick, mye vakker sang, og Den inkluderende hovedregel alle forstår, nisse, konge, vette eller fant: Kjærligheta ruler.
Julestemninga i historien om nissejenta som traff en forvilla prins i småsko ute i is-skogen rett før jul, er vel ivaretatt.
Kritiske endringer skjer i verden.. Iskongen er blitt sur av sjølelsk og har stengt isporten til Nisseland fordi han får fyken av den vakre nissejenta. Når hun ser prinsen fyrer Amor sin pil - og hvilken Amor Fem år unge Olabror Berg grep det seks hundre personer store publikum med et skudd - og et lett nikk.
Inkluderende
Konstruktørene av forestillinga, Per Kai Prytz og Harald Troøyen må ha hatt det artig da de skrev denne revisjonistiske juleevangeliet. Miksen av gammel norsk folketradisjon, Midt-Østens mytologi og dæsjen av den romerske kjærlighetsguden fortoner seg som en lekseprøve i RLE (Religion, Livssyn og Etikk, red. anm) laget av lærere på et fuktig julebordnachspiel. De hadde neppe godt i sinne da de lot nisseprinsessa til slutt velge hundre års menneskeliv (sånn cirka) til fordel for et (nesten) evig nisseliv.
Vi er i gang. Filmåpningen med forteller Kine Hellebust på et lerret i gammel Caprinostil fungerer knapt, og synes unødig, en altfor lang pause oppstår i stedet for et velplassert anslag. Barnet i nabostolen rekker å titte undrende på sin far før teppet langsomt går opp. Han sier spøkefullt at ja nå er det ferdig nå må vi gå gitt - da går teppet opp.
Fortellingen rusler av sted, det går både sakte og seint. Dialog har så lite dybde at det ingenting er å spille på, og kanskje er det derfor det ikke spilles overvettes meget i "Det store julespillet". For voksne tilhørere blir det naturligvis drepende kjedelig, og det er urettferdig mot familiekonseptet å kalle Det store julespillet en femilieforestilling.
Sitt stille, barn!
Dette er barnetablå-teater, ikke engang særlig vellykket barnetablåteater, voksne er utmeldt i blodig urettferdig grad.
Skam deg, Tom A Haug, som har instruert så smulaktig og stillestående. Man sitter og vrir seg i stolen og vil ta tak, få ungene til å røre på seg, fare omkring og gjøre scenen farlig. Men nei. De sitter som prydgjenstander på ei litt stor peishylle, tatt fram i anledning høytida og gitt en rolle: Sitt stille Syng. Løft på armene nå. I takt. Det er nesten barneskuespillermishandling.
Symptomatisk for forestillinga er det Viggo Isaksens Tullenissen som får ha det artig og gjøre barnestreker. Noe han for så vidt gjør helt utmerket. Rollen har en klar gjøgler-appell.
Langsomt demrer det at vi er vitne til en forestilling som har to mulige forløp. Enten tar den gjenger og drar seg til, eller så fjomper den seg pregløst og uvesentlig småskrittende i et forutsigbart format. Jeg er redd forestillingen valgte spor 2. "Det store julespillet" mangler farlighet og lidelse, svette og vonde dilemma. Litt gudd ol' slåsting hadde vært pang i grøten.
Og vet ikke historiearkitektene at det ikke går an å lage et sverdslag mellom en prins og en konge? Jeg mener hallooo? Hvor har disse gutta vært de siste tre hundre år med gotiske fortellinger?
Musikk på boks
Hovedrollene Hanne Steen Henriksen som Nissejenta og Dag Erik Enoksen som Prinsen kler hverandre godt. Både Steen Henriksen og Enoksen er god for mer fysikk enn de fikk vist, så at vi aldri så mer utspilt skjebne må komme av innholdsfattig og lukkede dialoger og sangtekster.
Det musikale elementet er ivaretatt av Prytz/Troøyen, i arrangement som ville spontankurert en hjertebrusten bulgarsk kafekeyboardist fra 80-tallet.
I denne bjelledinglende transistor-stringklangen leverer Knut Iversen og Marthe Valle sang så det holder, og Erika Toth plusser på med uforfalska gammel italiensk feleklang. Hun viser hva forestillingen trenger i stor grad: Et komplett orkester av stramt kjøtt og saftig blod, med oppgraderte noter.
Verd å nevne er danserne i sin vel fungerende, bevegelige programkoreografi, med Maria Henriette Nygård i spissen som klassisk ishjerte-brånende ballerina. En hel del gjenstår på lyssetting og scenografi, hvorfor fikk bare kong Troøyen røyk? Fordi han sang noe som lignet en heavylåt? Forestillinga hadde vært noe helt annet med raus, ekstravagant påpøsning
Er så julestemninga vel i varetatt? Tja. "Det store julespillet" innevarsler høytiden med et høyt og utvetydig "god jul". Isen bærer. Men det knaka skummelt
