Harstad Kulturhus markedsfører en storsatsning som varsler årlige repetisjoner av et magisk julespill – og det trenger vi. Men får vi det vi trenger?

Fabelen og intrigen er litt for lik andre førjulsnarrativer vi har vært vitne til de siste årene. Historien om blånissene og The Travelling Strawberries' julekalender på NRK, er til forveksling lik Troøyen og Prytz sine kiste- og bokmetaforer i nissens verden.

Levende samspill eller kunstig tape

Det musikalske uttrykket kommer i store deler av forestillingen ut gjennom høyttalere og virker både klisjépreget og syntetisk. Dessverre. Man kan spørre seg om hvor teaterorkesteret er i mesteparten av forestillingen, når man faktisk har leid inn et orkester på fem musikere i produksjonen. Arctimus gjemmes bort på balkong, som om de har noe å skamme seg over. Musikken blir dermed aldri en dynamisk del av fiksjonen, bortsett fra to fanfarer som varsler slottsscener på en shakespearesk måte. Og det skal faktisk duoen, Troøyen og Prytz ha: De forsøker å fotfølge en "spill-i-spillet" tradisjon.

Regigrep og dramaturgi

Sceneløsningen og regigrepet er unødvendig tradisjonelt og nokså utdatert. Teaterets muligheter og scenens magi byr på så mye mer enn det denne titteskapsscene-løsningen gir oss. Spillet på framscenen og lukningene mellom slotts- og nisseverden er nok litt vel frynsete til tider. Handlingen fordrer sceneskift av dynamisk karakter, men fremdrift og overganger virker tildels lite troverdige.

Amatørskuespillerne hadde fortjent et mer gjennomtenkt, utarbeidet og tidsmessig grundig dramaturgi- og regiarbeid, slik at forestillingen mer hadde falt til ro i sin form. Den bærer preg av hastverk og overilte løsninger. Å skape tar tid, og tid ser ut til å ha vært en knapphetsressurs.

Agering

På skuespillersiden må Jørn Pedersen sin 7. nissefar i huset-rolle nevnes, som spesielt troverdig og ektefølt. Også Viggo Isaksens nervøse tullenisse har en solid klangbunn man legger merke til som betrakter. Men kaka tar nok kulturhusets egen Amor - Owe A. Berthung - med lendeklede, i en fantastisk komisk fremtoning. Sammen med Julio Feliz fremstår de som det reddende komiske element i en ellers lokal A-4 massemønstring.

Barnas deltagelse er både energisk og gledelig. Nisseverkstedets samlebåndscene er artig å følge, og den vitner om hvordan god koreografi kan skape ro rundt scenearbeidet for de aller minste aktørene. Ellers er koreografien til Iskongens dansere både rytmisk gripende og agerende. De unge danserne imponerte virkelig. Også Iskongens kampscenepop er til tider både morsom og suggererende.

Som skoleforestilling hadde "Det store julespillet" vært en suksess, ingen tvil om det. Men i det man beveger seg fra ungdomshuset, gymsalen eller bygdehuset og inn på en hovedscene i et regionalt forankret kulturhus, kommer man i en paradoksal situasjon. Forestillingen må liksom perfeksjoneres og profesjonelle krefter leies inn, men hvorfor og for hvem?

Profesjonalisering eller utlån

Forstår man kulturhuset som en profesjonell scene, må man bidra med produkter som folk både betaler mye for å se og forventer store opplevelser på bakgrunn av. Hvis man derimot ser kulturhuset som en lokal smeltedigel og utlånssal for alle og enhver, kan man forvente seg noe ganske annet. Har kulturhuset annonsert sin identitet klart i denne produksjonen? Eller må kanskje publikum selv analysere seg frem til hvorvidt billettprisen er en lokal sponsing av gode krefter i et positivt oppvekstmiljø, eller en betaling for kvalitativt gode og gjennomarbeidede produksjoner?

Ambisjoner kan være godt å ha. Vil vi at Harstad primært skal fremstå som "elitekulturbyen i nord" og skryte av våre profesjonelle krefter, festspill og festivaler, eller ønsker vi å slå et slag for den lille familievennlige småbyen med naturen tett på?

Det er nok tydelig på stillheten man kunne merke i salen: At Harstads befolkning har et sterkt behov for små lokale forbilder, lave terskler og innsats fra frivillige. Og jeg vil med denne forestillingen slå et slag for gleden i å være sammen om noe, og kosen ved å kjenne igjen naboen både på scenen - og i salen.

Men dersom dette skal bli en årlig foreteelse vil vi som publikum ha mer magi og teatralitet. Utfordringen er klar for 2008: Skap et amatørteatermiljø i byen og bruk god tid. Ta i bruk det levende samspillets kraft og pakk ned trommemaskiner og lydspor. Vi vil ha ekte musikkteaterliv og pulserende teater anno 2008.