Vi har å gjøre med et band som har skilt seg ut fra første stund. Først som folkemusikere, dernest som visegruppe men nå også med elementer fra popmusikken.
Konserten under årets festspill hadde innslag av alt, med masker passelig løst heklet sammen i et spraglete mønster som åpenbart passet et godt voksent publikum. Et publikum som til en viss grad lot seg rive med av fengende musikk kledd i nordnorsk drakt, ispedd en ikke så rent liten dose sjarm. For det skal de ha, musikerne som utgjør denne kvintetten: De byr på seg selv, har glimt i øyet og er kort og godt et konsertband av godt merke. Vi skal ikke trekke sammenligningen for langt, men i Hekla Stålstrenga ser vi klare paralleller til Vamp fra Haugesund. Én fellesnevner er i alle fall tilknytningen og kjærligheten til egen landsdel som kommer klart til uttrykk i tekst og toner.
Av låtene vi fikk høre var flere hentet fra det nye albumet «Ventetid» som kom ut tidligere i år. «Kom te me» og «En time for sent» var begge høydepunkt i en timelang konsert som var preget av finstemt allsidighet.
Låtmateriale og sjanger kan dog innebære en risiko for ensformighet, men det styrer bandet greit unna. Ikke minst takket være Ragnhild Furebotten på fele. Når hun drar til, kjennes det i kropp og sjel.
Når du går på konsert med Hekla Stålstrenga, vet du at det blir fest. Det ble det også i Nordic Hall, selv om det var et par hakk å gå på før taket løftet seg.
