Det er vi som har vært borte fra solstrålene, ute av dens rekkevidde, offer for trigonometriske anliggender knapt begripbare for vanlige folk. Vi vet bare at skaperverket har spilt oss et puss. Verket har funnet opp og tredd nedover hodene på oss denne Polarsirkelen, som vi dermed befinner oss innenfor og som tvinger oss under solstrålefallet en lang periode hvert år.

Vi har neppe fortjent det, så den mørke perioden må være en slags arvet straff for at vi har det så inn i vanviddet vakkert på den andre sida av året, i den lyse tida.

Solstrålestedet

Uansett hvem som står bak strålene - nå vil vi vite: Hvilket sted i Harstad kommune blir truffet av solstrålene som de aller første i 2015?

Kattebakken? Glugghaugen? Åsby? Hagalia? Et sted på Bjarkøya? Sætertind gjelds ikke, det må bo noe mer enn en lemen og ei fjellrype på stedet som skal kunne smykke seg med den gullglitrende tittelen «Solstrålested nummer 1» her i byen.

Løgn og lysbedrag

Alle vet at solstrålene skal over horisonten på vår breddegrad 10. januar. Det står i Wikipedia, i almanakken og alle andre steder som mener at den teoretiske sannheten har fortrinnsrett for den faktiske sannheten. Enhver harstadæring vet at det er tull.

Det er plent umulig å se sola i Harstad 10. januar - med mindre du befinner deg himmelhøyt, eller besitter røntgensyn som kan se gjennom millioner av tonn nordnorsk granitt. Harstad har horisont noen steder i kommunen, men ikke i sør.

Harstad kommune har sjølsagt fått det kraftig rundt bakfoten, den har utropt 16. januar til offisiell soldag. Det har sikkert praktiske årsaker, men det må være rart for mangt et barnehagebarn å sitte og gumle på solbollen sin mens sola glimrer - nåvel - med sitt fravær.

Før i tida hadde skolene - i hvert fall Hagebyen skole, og sikkert på andre skoler i byen - i det minste vett til å vente til solstrålene faktisk strøk inn gjennom vinduene i klasserommene. Det kunne gå både én og to og tre dager over tida, med økt etterlengt som resultat. Da oppsto et kollektivt kauk om solfri, prompte innvilget av rektor Akselsen, med grunnlag i skikk og sedvane fra tidenes orle morgen.

Likevel orienterer vi livet i overraskende stor grad etter hvor den er å se til enhver tid.

Morgenbyen

Harstad er østvendt, og dermed en by skapt for morgenfugler. Ola Bremnes har diktet om det. At sollyset ikke når Harstad lange perioder av året er velkjent. Men Harstad har spesielt dårlige lysegenskaper i periodene mellom sommerlys og vintermørke for et menneske som er på sitt mest aktive i døgnets aktre halvdel. Kan hende er det en grunn til at vi er ekstra opptatt av solstråleinnsprøytninga her i byen.

Torsdag så det lyst ut lenge. Sørhimmelen, og det meste av det øvrige hvelvet over byen, var tilnærmet skyfritt og lovende lyseblått. HT-redaksjonen sendte ut sin fotograf med nypussa kamera, og en rekke tips om gode lysinnfallssteder. Han kom tilbake med mager fangst. Bildet viser tegn til lys, og sølvkant på skyene er jo ikke så verst fint å se på. Men lys som utløser solboller? Knapt nok!

Verdenshistorien ville det annerledes - sola skulle ikke innfinne seg med livgivende stråler denne januartorsdagen i 2015. Så ædabæda, Wikipedia og alle dere andre som regner og beregner. Sølvkantede skyer, javel. Men skyer likefullt. Lodotter, som fotografen kalte dem, ville rett og slett ikke fordufte. Og som prognosene ser ut kan det gå mange dager før solstrålene finner noe sted i Harstad kommune.

En beboer i Kattebakken sør i Harstad ble befølt av den nye solstråler, og sendte bilde allerede onsdag! Er han den eneste?