Bare så det er nevnt: Kvinnen som varslet politiet ser det komiske i hele historien.

– Utrolig morsom historie i HT om hårklippen! For ikke å snakke om alle artige FB-kommentarer. Her er min versjon, skriver vedkommende i en e-post.

«Han var vel ikke direkte rufsete, sånn ved andre øyekast (på FB). Bare ved første. For han sto nokså skjult for meg ved parkeringsautomaten, og jeg skvatt da jeg så en person stå der med kniv i hånda og han sa ikke ett ord. Det gjorde ikke jeg heller.

Men jeg tenkte.....

For hva var dette for slags situasjon? Her ble jeg litt usikker. Jeg klarte ikke å tolke den sånn uten videre. Burde jeg blitt redd? Usikker igjen. Men en kniv, type tapetkniv, med flere cm av bladet ute.... De er skarpe nok til å kutte litt her og der, kjøtt til blods. Det vet de fleste folk som uten erfaring har tapetsert eller kuttet svor i juleribba. Klokest å betale og forsvinne så ubemerket man kan, i en knallgul regnfrakk! Uten å si ett ord!

Akkurat det var da et bevisst valg, ut fra at jeg ikke så noen andre rundt oss. Kniv, rett utenfor sykehuset, der langt mer sårbare personer enn meg ferdes, - i novembermørket.

Klokka var rett før halv fem. Sykehuset har dessverre ingen tilstedeværende vektertjeneste, meg bekjent. Såpass visste jeg, at det er Europark som har automatene, og når han ikke angrep meg, hadde han kanskje funnet en måte å angripe maskinen på? Usikker!

Så vel framme ved bilen, fant jeg 1881, men ikke Europark Harstad blant de aktuelle. Hm, ringe politiet? Neida. Det er å overdrive.

Men hva om..... han kunne jo være psykisk ustabil. Det passerer fremdeles unger forbi i området ved UNN Harstad på ettermiddagen, på vei til og fra trening og musikkøvelser og hva vet jeg hva unger sysler med når de har gjort lekser og spist middag?

Så jeg gjorde unna mitt ærende på TilBordsbutikken i sentrum, - fremdeles grublende på om jeg ville angre neste dag dersom jeg ikke varslet noen, og det virkelig hadde vært en ustabil person med kniv der ute.

Tja, jeg var jo i sentrum, - der er politiskiltet på veggen, jeg ringer på og to flotte politifolk lytter til mitt ærend. Jeg er ikke skremt, men bare veldig usikker, - hva var dette for slags situasjon? Politiet spør: Hvordan så han ut? Tja? Norsk- ja. Høyde? Ca 180? Alder? 30 pluss. Hår/farge? Mørkt. Lengde? Ikke nyklippet! Skjegg? Nei, men tredagers.

De spurte ikke om dobbelthake, men da kunne jeg sagt ja!!! Klær? Parkas-aktig, med hette, tror jeg, mørk, og mørk bukse. Ingen andre kjennetegn. Ingen tegn til uniformering. Hva var dette slags situasjon? Usikker! Kall det en bekymringsmelding. Det var det det var.

Og skuldrene senket seg ikke før politiet hadde ringt og sagt fra at de hadde oppklart hendelsen. Det var selveste Europark-sjefen som hadde vært på ferde, uten uniform eller andre Europark-kjennetegn.

Hva ville du ha gjort?»