- Det er helt naturlig at jeg overtar gården. Alle er enige i det, sier Anne-Rebekka Kulseng-Hansen bestemt. Det har hun vært siden hun var seks år gammel. Familiesamtalene senere har bare bekreftet det.

Til sammen rundt 60 dyr. Med økologisk melkeproduksjon. Fra før av driver hun egen stall med ti hester, 40 elever og vedlikeholder sprangridning på internasjonalt nivå.

Gård, sag og maskiner

Sæteråsen gård ligger vakkert til i Tennvassåsen, et kvarters kjøring fra Harstad sentrum. I tilknytning til gården er det både et sagbruk og maskinselskap. Men dette er egne selskaper og drives av andre familiemedlemmer.

- Det er viktig å få frem at det er selve gården jeg overtar. De andre selskapene fortsetter som før med egne eiere og drivere, presiserer Kulseng-Hansen.

Tette bånd

Hun har vandrer i fjøset siden hun var liten. Da måtte hun passere tre stallplasser før hun kom inn til kyrne. Det kunne nok ta sin tid, for der sto det lånehester som moren i hovedsak holdt på med. Anne-Rebekka ble etter hvert så interessert at hun fikk sin første hest da hun var seks. Det var da hun bestemte seg for at det var dette hun skulle holde på med. Fjøs. Dyr. Og spesielt hest.

Bestemt

Enda tydeligere ble det da hun overtok en hest som hadde stått på forskjellige fjøs rundt om kring. Den hadde egen vilje, og gjorde ikke alltid som den unge Anne-Rebekka ønsket. Men det var ingen stor utfordring for ei 11 år gammel jente fra Tennvassåsen. Hun hadde tross alt erfaring med tre eldre og en yngre bror – og en politisk aktiv far. Da er det best å ikke gi seg – og stå på sitt. Så Anne-Rebekka skolerte både seg selv og hesten, og startet med sprangridning, noe hun enda holder aktivt på med.

Bedre, best

Men det var dette med gårdsdrift. Siden Anne-Rebekka skulle en eller annen gang overta gården, startet hun på landbruksskolen på Gibostad. Der gikk hun i ett år, før hun fikk et tilbud hun ikke kunne si nei til.

– Jeg fikk i 2008 jobb hos landslagsrytter Geir Gulliksen, og dro til Lier utenfor Oslo.

Det er ingen hvemsomhelst. Gulliksen har vært på det norske landslaget i 37 år, har 12 kongepokaler og konkurrerer i en rekke World Cup- og grand prix-stevner årlig.

– Der fikk jeg kjenne på nivået og sett hvor stor hesteidretten er, sier hun.

Hun har også jobbet sju måneder i Australia hos en av de beste trenerne der, før hun vendte nesen hjemover, inspirert til å starte rideskole hjemme i Tennvassåsen.

Stall

– Det har jo alltid vært planen at jeg skal komme tilbake hit, sier hun og slår ut med hendene. Vel, akkurat der hun er nå, er på gården ved siden av Sæteråsen; et lite hvitt hus med tilhørende låve og innhegning hun har kjøpt, noen hundre meter unna hjemgården. Der er her hun har bygget opp stall og rideskole.

Servitør

Men alt har ikke kommet av deg selv. Da hun kom tilbake fra Australia, ble hun gravid, fikk en sønn, og jobbet som servitør på Grand; eller Scandic som det heter nå. Og så har hun vært restaurantsjef en periode på Madam Brun, et utested som ble drevet en periode i Harstad sentrum.

– Så jeg har erfaring fra annen drift også. Jeg er glad i å møte folk, og jobber fortsatt som servitør. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg har lyst. Det er en fin plass å hente inspirasjon og ideer.

Standard

Harstad har flere rideskoler, og Anne –Rebekkas føyer seg flott inn i rekka. Hun har tatt utdanning som ridelærer, og satser på å holde nivået som Norsk Hestesenter mener rideskolene bør holde.

I begynnelsen startet hun rideskole fra de tre tidligere nevnte stallplassene i fjøset og en brakkerigg. Da var det fem hester og tolv elever. Samtidig startet hun på økonomi og ledelse på daværende Høgskolen i Harstad.

– Da jeg fikk tilsagn om penger til å bygge en stall med plass til ti hester våren 2014, tok det all tiden, så jeg fikk ikke tatt eksamen. Men få med at jeg har bestått alle arbeidskravene, sier hun og humrer.

Målet var å få opp stallen på fire uker – før vinteren kom. Av økonomiske grunner måtte den raskt på plass, slik at hun kunne starte nedbetalingen. Etter en vanvittig innsats høsten 2014 sto stallen klar, i tilknytning til låven. Fra 12 elever ble det raskt 25; og nå er det 40 som går på forskjellige program alt etter nivå og ferdigheter. Nå skal deler av låven innredes til klasserom med kjøkken og egen garderobe med bad, etter hvert som hun får råd.

Avhengig

Anne-Rebekka har travhest, to ridehester, konkurransehester, hest på for; såkalte leiehester og leier ut stallplasser. Det må til for at det hele skal gå rundt. Og det er fryktelig mye å gjøre. Det legger hun ikke skjul på.

– Ferie; hva er det, spør hun lett ironisk, før hun legger til at man må drive slik at man får satt bort litt jobb. Stallgjengen er sentral i rideskolen, og består av cirka ti jenter. De hjelper til når de er ponniridning og andre arrangementer og leirer. Hun har også god hjelp i 16 år gamle Sol-Emilie Lorentzen, som har god kontroll på både stall og fjøs når Anne-Rebekka selv er borte fra gården.

Og det var hun en del i fjor, da hun brukte mye tid på sprangridning sammen med hesten Lucaz. Det var konkurranser og kvalifisering til Unghest VM i Belgia. Ekvipasjen var kvalifisert, men ble ikke plukket ut.

- Selv om uttaket ble gjort og vi ikke var blant de utvalgte, fikk vi en fin avslutning i Nord-Norge, sier hun. I år skal de trene for å beholde det internasjonale nivået, men det er andre viktige ting som står for tur: I løpet av året skal Sæteråsen gård overtas.

Økologisk

Det har ikke vært noe press fra dagens driver - pappa Arild Kulseng-Hansen, på å overta gården tidligere. Men nå er tiden inne. De siste årene har de drevet sammen, slik at Anne-Rebekka har fått løpende opplæring i gårdsdrift.

– Pappa skal fortsatt være med i driften, men jeg overtar alt ansvar. Vi jobber veldig godt i lag, og vi er begge forberedt.

For henne er det viktig at man bevarer lokal produksjon – og at man driver økologisk.

– Vi har drevet økologisk siden 2013 og ser at dyrene er friskere og de leverer bedre, sier hun, og viser til at i 2014 var det null behov for penicillinbehandling av dyrene.

Gården har en kvote på nesten 165.000 liter melk, og til nå har Tine levert denne melka til Forsvarets kantiner i nord.

Anne-Rebekka er verken nervøs eller betenkt for å overta gården eller få for mye å gjøre.

– Når man elsker det man gjør, så er det lettere. Jeg må ri hver dag. Jeg er helt avhengig av det. Og når det først er slik, er det greit å overta en gård også.

Les den siste utgaven av 68,47N her.